Den danske politikeren Rasmus Paludan (40) vekker kraftige reaksjoner med sin forhåndslanserte «koranbrenningsturné».
For islamistene går rett på.
Dessverre så gjør de saken hans en stor tjeneste ved å møte mannsterkt opp på Paludans demonstrasjoner med vold som virkemiddel.
Skjærtorsdag kastet de stein og satte fyr på biler i Linköping og Norrköping for å vise sin avsky for mannen som tidligere er blitt dømt to ganger under den danske rasismeparagrafen.
Det er med andre ord en tidligere straffedømt mann vi har med å gjøre, men det legitimerer på ingen måte at pøblene tar loven i egne hender.
Normalisert relativisme
Etter flere tilfeller av islamistisk vold mot skandinaviske ytrere, håpet jeg vi snart hadde lært. Karikaturtegnere som svenske Lars Vilks og danske Kurt Westergård måtte leve lange liv med politibeskyttelse som følge av trusselnivået for islamistisk vold mot seg. Norske William Nygård ble skutt to ganger etter å ha gitt ut den islamkritiske boken «Sataniske vers».
Dessverre er det ikke like tydelig for alle, hvem som «egentlig» har ansvaret.
De provoserte jo, tross alt. Kan volden dermed være selvforskyldt?
Nei.
Det er fullt mulig å være prinsipiell om ytringsfrihet, uten å avvise nyansene.
Det er fullt mulig å være tydelig om karikaturtegningers og koranbrenningers lovlighet, uten å like provokatørenes metoder.
Kritiske spørsmål
De siste årenes Sian-demonstrasjoner i Norge har vist at vi trenger flere tydelige stemmer i denne debatten, og klarere tenkning om spørsmålet.
Nå virker det nemlig normalt å tenke at voldelige reaksjoner på koranbrenning er likevektige argumenter som koranbrenningen selv. Noen mener til og med at koranbrennerne bør ta ansvaret for de voldelige opptøyene som nå foregår i Sverige. Dette aner vi blant annet i flere norske mediers dekning av saken.
«Dansk høyreekstremist skaper kaos i svenske byer», skriver Aftenposten. Nei, det er det de voldelige motdemonstrantene som gjør. NRK er ikke mye bedre, men verst er kanskje VG under tittelen «Høyreradikal provokatør brente koran – så startet opptøyene», som ikke engang stemmer.
– Hvorfor er det så viktig for deg å brenne Koranen, spør VG først.
– En viktig grunn er at det i Sverige finnes folk som mener at hvis man brenner koraner, så skal man slå den personen i hjel. Så hvis man lar være å brenne Koranen, så lar man mordere bestemme hva man skal gjøre, svarer Paludan.
Så tillater VG seg å kommentere svaret hans. I en nyhetsartikkel.
«Dette er typisk voldsretorikk han tidligere har ytret. Ifølge hovedimam i Furuset moské står står det ikke i Koranen at man skal straffe den man mener begår blasfemi», skriver VG videre i artikkelen.
VG-journalistens personlige mening blir en dårlig skjult hemmelighet når det åpenbart ikke voldsretoriske svaret til Paludan blir kategorisert som «typisk voldsretorikk». Enda dummere blir det når VGs kommenterende nyhetsjournalist kaller det å begå blasfemi. Har VG fått med seg at blasfemiparagrafen ble avviklet i 2015, nesten 100 år etter at paragrafen sist ble brukt i norsk rett? Det var en såkalt sovende paragraf, noe som vekker spørsmål ved hvilken tid VG lever i.
Lytt til Subjekts podkast: Burde vi demonstrere mot Sian?
Legg ansvaret på rett sted
Spørsmålene som stilles i artikkelen minner jo litt om da det i 2005 ble løsnet skudd mot Shabana Rehmans familierestaurant på Grünerløkka.
Kvelden før hadde performancekunstneren klint med den daværende kulturministeren i Norge, under lanseringen av en norsk-pakistansk film hvor klining ble konstatert som noe kontroversielt. Kliningen var ifølge Rehman ment for å understreke at nordmenn og pakistanere gjør mer enn å bare kline når de ikke er under foreldrenes oppsyn. Dette demonstrerer hun ved å snu seg 180 grader rundt, dra buksene ned og vise sin nakne rumpe til de religiøse fundamentalistene som hadde holdt henne nede tidligere i livet.
På sin måte viser hun dem fingeren.
Neste morgen løsnes fem skudd mot restauranten Rehman’s i Thorvald Meyers gate, og journalistene dukker opp i flokk på døren hos Shabana Rehman.
– Hvorfor må du være så kontroversiell, spør den ene journalisten.
Heldigvis setter Rehman skapet på plass:
– Kan du ikke spørre dem som skyter? Hvorfor må de være så kontroversielle?
Hun fortsatte:
– Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.
Besinnelse er en dyd
De som mener at koranbrennere og andre provokatører «ber om vold» kan minne om dem som mener at lettkledde kvinner «ber om å bli voldtatt».
Men det er faktisk lov å brenne Koranen. Om det er greit, konstruktivt, effektivt, smart, og så videre? Det er helt andre spørsmål. Men det er underordnede spørsmål.
De underordnede spørsmålene må gjerne stilles, men i stedet for å ty til vold.
Ytringer svares best med motytringer. Og ja, under en demonstrasjon betegnes koranbrenning som en ytring. Det samme gjør det å vise rumpa på en scene. Til felles har de det at disse ytringene ikke er skadelige, utover enkelte menneskers følelser, men såpass må man altså tåle. Besinnelse er en dyd.
Det er provoserende, kanskje til og med krenkende, men det er lovlig. Og av vesensforskjell fra voldelige handlinger, som er ulovlige med god grunn.
Når noen først tyr til vold, så er det vedkommende som skal ha det fulle og hele ansvaret for at situasjonen eskalerer til noe ulovlig. Vi må aldri komme dit hvor lovlige ytringer og ulovlige handlinger skal dele ansvar for eskalering til vold. Dette må vi fortsette å si, og snart lære av. Vi skal aldri la voldsmenn fortelle oss hva som er greit og ikke.
Lytt til Subjekts podkast: Er det greit å brenne Koranen?
