I går skrev Farhan Shah og Shahram Shaygani et tveegget innlegg. På den ene siden oppfordrer de alle til å holde på liberale prinsipper om ytringsfrihet, religionsfrihet og unngåelse av vold. På den annen side forsøker de å bruke et psykologiserende språk for å vise forståelse overfor den individuelle, krenkede muslim.
Ved å presentere disse poengene forsøker de å imøtekomme begge sider av saken. Likevel er det tydelig at innlegget er apologetisk og i betydelig grad et forsøk på å dempe opplevelsen av hvor alvorlig protestenes handlinger er for det liberale demokratiet.
Den psykologiske strategien de benytter, fungerer dårlig. For det er ikke vanskelig å innse at Koranen har en sentral psykologisk funksjon i den individuelle muslims psyke. Budskapet om at vi alle kan «anstrenge oss empatisk og forstå hvorfor offentlige skjendinger av helligheter oppleves krenkende og vanærende for enkelte muslimer», er derfor lite overbevisende.
En psykologisk forklaring av vold
Vi må ikke glemme at det har krevd en enorm sivilisatorisk oppbygning for å skape et samfunn der man heller tyr til debatt og samtale fremfor vold. For mennesker er i utgangspunktet voldelige, og det rare er hvorfor vi ikke slåss eller dominerer hverandre hele tiden.
Vi har gjennom den liberale samfunnsbyggingen lært å kanalisere voldelige impulser på forskjellige måter, som ytringer og arbeid. Når disse produktive måtene å håndtere følelser på går tilbake til sin opprinnelige, voldelige form, bør vi være bekymret for at reaksjonære sentimenter presser seg på, og at en mer direkte form for vold blir forsøkt normalisert i samfunnet.
Shah og Shaygani tar feil i at vi bør forsøke å forstå dette, for det er allerede altfor forståelig og primitivt. Deres forklaringene på muslimenes individuelle forhold til Koranen ligner på måten man reduserer og bortforklarer voldelige handlinger generelt. Hvor mange psykopater, skoleskytere, diktatorer og andre voldelige skikkelser har ikke blitt forsøkt forstått gjennom en psykoanalytisk utlegning?
Les også: Om de virkelig hadde brydd seg om islam, hadde de tatt ansvar for eget liv
Å forstå kjeltringer
Selv i kulturlivet ser vi at denne tendensen er utbredt. I filmen «Joker» (2019) får Batmans nemesis sin historie fortalt, hvilket gjør at vi bedre kan forstå hvorfor han er den kjeltringen han er i Batman-universet. På samme vis som Shah og Shaygani bortforklarer politivolden og skadene de krenkede muslimene begår, nøytraliseres også volden Joker utøver.
Problemet ved denne tilnærmingen er at den er i stand til å normalisere hva som helst. Jeg tror ikke det hadde vært vanskelig å gi en psykoanalytisk forklaring på Hitlers eller Stalins virke, ei heller at man kunne fått medlidenhet med dem i prosessen. Derimot må man selv forstå når psykologisering av individer tjener til å skjule problematiske aspekter, heller enn å lege eller imøtekomme dem.
Å forstå noen betyr med andre ord ikke at dem man forstår, er unntatt et ansvar for handlingene og holdningene de bærer på. Den psykologiske forklaringsformen brukes som oftest til å umyndiggjøre dem man prater om, hvilket noen ganger er bra – som når man forholder seg til et barn eller psykisk utviklingshemmede.
Andre ganger er det derimot problematisk – som når man skal gi voldelige og opplysningsfiendtlige holdninger hos politiske og religiøse grupper en tilsynelatende objektiv forklaring.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Et «vitenskapelig» språk
Shah og Shaiganys innlegg viser en åpenbar dissonans mellom det objektive språket de benytter om demokrati og muslimers psykologi, og deres forståelse for koranbrennernes krenkelser.
De bruker et objektivt språk til å normalisere et subjektivt sinne.
For alle som ikke deler deres ståsted, fremstår forfatterne derimot som ulver i fåreklær.
Innlegget minner om når et anti-demokratisk parti stiller til valg på demokratiets premisser. Likevel er det bedre enn det de forsøker å bortforklare.
