Disse tre store usannhetene legger grunnlaget for identitetspolitikken

En gruppe Black Lives Matter-demonstranter. (Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona.)
En gruppe Black Lives Matter-demonstranter. (Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona.)
Rasjonelle ord blir mindre vanlig, samtidig som emosjonelle ord øker. Det kan forklare fremveksten til identitetspolitikk, skriver Vebjørn Verlo.
Sjanger Dette er en kronikk. Meninger og analyser er av skribentens egne. En kronikk er en artikkel skrevet av en person med spesiell kompetanse på området.
Saken er En ny forskningsrapport viser interessante funn om samfunnet språknormer.

Tipper det kollektive balansepunktet mellom følelser og fornuft i hele vår sivilisasjon? Det er en luftig antakelse, men forskningsrapporten «The Rise And Fall Of Rationality In Language» (2021), publisert av USAs National Academy Of Science, går langt i å hevde nettopp dette.

På både engelsk og spansk har rapporten sett på bruken av rasjonelle og emosjonelle ord i en stor og variert mengde offentlige tekster, og hvordan denne språkføringen har endret seg i perioden 1850 til 2019. Disse funnene må først settes i kontekst.

«På begynnelsen av 2010-tallet skjedde det noe i det amerikanske samfunnet. Ting begynte å bli underlig. Først på universitetene, så overalt.» Ordene tilhører den amerikanske psykologi-professoren og forfatteren Jonathan Haidt. Han beskriver det mange kaller the great awokening. Kort sagt innebærer dette at den progressive venstresiden erstattet klassepolitikk med identitetspolitikk, noe det moderate sentrum ikke hadde ryggrad til å stå imot.

Siden den gang har denne rase-essensialistiske bevegelsen beleiret nær samtlige amerikanske eliteinstitusjoner, inkludert det demokratiske partiet. Parallelt durer høyrepopulismen fram i folkedypet. Haidt var blant de første amerikanske akademikerne som advarte om gryende woke-ideologi, safety culture og kanselleringskultur på amerikanske universiteter for snart ti år siden.

Annonse

De tre store usannhetene

I boken «The Coddling of The American Mind» (2018) skriver Haidt om menneskelig visdom og dens motpart. Han drøfter tre grunnleggende psykologiske prinsipper i vår kultur, som er basert på eldgammel folkevisdom, og tidsånden som nå snur dem på hodet. Haidt komprimerer denne nye antivisdommen ned til tre «store usannheter». Han hevder denne fordreide virkelighetsforståelsen, som drives frem på amerikanske universiteter, har bidratt til å forme identitetsbevegelsen.

• Det første psykologiske prinsippet: Unge mennesker er robuste.
Folkevisdommen bak påstanden: Klargjør barnet for veien, ikke veien for barnet.
Den store usannheten: Det som ikke dreper deg, gjør deg svakere.

• Det andre psykologiske prinsippet: Vi kan alle ty til emosjonell rasjonalisering og forutinntatthet.
Folkevisdommen bak påstanden: Din verste fiende kan aldri skade deg like mye som dine egne uregjerlige tanker. Men når du mestrer dem, kan ingenting hjelpe deg like mye.
Den store usannheten: Stol alltid på følelsene dine.

• Det tredje psykologiske prinsippet: Vi kan alle ty til dikotomier og tribalisme.
Folkevisdommen bak påstanden: Linjen som skiller det gode og det onde går rett igjennom hjertet til hver og en av oss.
Den store usannheten: Livet er en kamp mellom gode og onde mennesker.

Denne skjøre bakvendtland-visdommen har begynt å spire her hjemme også, som i resten av den vestlige verden. Fremveksten av identitetspolitikk i liberale demokratier inntreffer altså samtidig med høyrepopulismen. Disse stemningsbølgene bærer nå ved til hverandres bål i en polariseringsspiral som viser få tegn til å bremse opp.

Så langt er det anglosfæren som leder an, med Vest-Europa diltende etter.

Les også: Pressen er ikke godt nok forberedt på å dekke kanselleringskultur

Nyansene forsvinner

Høyrepopulismens konspiratoriske vesen er grundig dokumentert i det norske kommentariatet. Det skulle bare mangle. Men forståelsen av identitetspolitikken som en trussel mot umistelige idealer som meningsmangfold, ytringsfrihet og fargeblindhet lar stadig vente på seg. Snarere absorberes og normaliseres tidsåndens nye konformitetskrav i den samme velmenende offentligheten. Sånn kan det ikke forsette dersom Vesten stadig ønsker å forbli liberalt.

Kanskje antas det at samtidens krenkelsestendens er forbipasserende, eller at den kan gli sømløst inn i den eksisterende samfunnsstrukturen. Jeg er redd det blir vanskelig. Identitetspolitikken er på mange måter liberalismens antitese. Der liberalismen er ytringsfremmende, er identitetsbevegelsen ytringsbegrensende. Der liberalismen dyrker meningsmangfold, dyrker identitetsbevegelsen konsensus. Der liberalismen vil ha like muligheter, vil identitetsbevegelsen ha likt utfall. Der liberalismen strekker seg etter fargeblindhet som ideal, er identitetsbevegelsen grunnleggende rasefiksert.

Med den største selvfølgelighet kan høyrepopulister i hele den vestlige verden i dag mistenkeliggjøre eller avvise et valgresultat uten andre argumenter enn at elitene er korrupte og at vestlige medier og utdanningsinstitusjoner har en venstreideologisk slagside. På samme måte kan identitetsbevegelsen ignorere forklaringsmodeller som beskriver sosial ulikhet på tvers av etnisitet, og snarere redusere klassepolitikk, sosialøkonomi og skjev ressursfordeling til vage og uangripelige begreper som hvite privilegier og systemisk rasisme.

Nyansene forsvinner i begge disse mytologiske narrativene, og erstattes av altomgripende poetiske sannheter. Det kunne vært sant. Det er litt sant. Det er i hvert fall ikke helt usant.

Les også: Er dette tiden for å begynne å snakke om giftig femininitet?

Rapportens konklusjon

Både høyrepopulismen og identitetsbevegelsen ignorerer opplysningsidealenes krav til bevisførende argumentasjon. Spørsmålet er om denne post-sannhetsepoken bør forstås som et forbipasserende fenomen, eller som et resultat av en dypere endring i vårt grunnleggende tankesett. Det er i så fall snakk om et vippepunkt der de rasjonelle idealene som har skapt og preget vestlig sivilisasjon i moderne tid, nå taper terreng til kutyme, tro, følelser og intuisjon – drifter som unektelig er en del av vår arts grunnleggende atferdsmønster.

Og da er vi kommet til selve rapporten, «The Rise And Fall Of Rationality In Language».

Jeg siterer fra hovedfunnene:
«Post-sannhetsepoken har tatt mange på sengen. Denne rapporten har analysert en stor mengde ord i offentligheten som viser en markant økning i fraværet av faktabasert argumentasjon, og at dette kanskje bør forstås som en dypere samfunnsforandring. Fra 1850 til 1980 sank bruken av sentimentalt ladede ord i bøker systematisk, mens bruken av ord som assosieres med faktabasert argumentasjon økte jevnt. Dette mønsteret snudde på 1980-tallet og trenden akselererte etter 2007. På både engelsk og spansk sank bruken av faktarelaterte ord mens følelsesladet språk økte markant. Eksempler på rasjonelt språk kan være ord som «avgjøre» og «konklusjon,» mens emosjonelt språk kan være ord som «føle» og «tro.»

Grafene er et utsnitt fra rapporten. C viser bruken av emosjonelle ord i samlet engelsk tekstproduksjon, fiksjon, sakprosa og nyheter – på en tidslinje fra 1850 til 2019. D viser bruken av rasjonelle ord i samme tidsperiode. Begge trendene snur rundt 1980.

Videre beskriver rapporten at: «Økningen i post-sannhetsargumentasjon kan tyde på at vi lever i en spesiell tid når det kommer til balansen mellom følelser og fornuft. Alt i alt peker funnene mot at det de siste tiårene har vært en markant dreining i offentlig interesse mot det emosjonelle og individuelle, på bekostning av det rasjonelle.»

Som potensielle drivere bak disse trendene nevner rapporten at tiden fra 1850–1985 kom med raske utviklinger innen vitenskap og teknologi, og at dette hadde en positiv sosialøkonomisk effekt. Det skapte igjen status og tiltro til rasjonalitet og vitenskapelig metode i samfunnsinstitusjonene og befolkningen. Men som sosiologen Max Weber og andre har vært inne på, kan dette også ha skapt en avkobling fra vår arts spirituelle, religiøse og mytologiske side. Resultatet kalte Weber det rasjonelt jernbur, en tilstand menneskelig natur før eller senere vil bryte ut av. Det nevnes også at økonomisk ulikhet drevet frem av de rasjonelle argumentene for markedsliberalisme og globalisering kan ha skapt synkende tillit til den etablerte, rasjonelle verdensordenen.

I rapportens avslutning kan vi lese at: «Det virker usannsynlig at vi kan finne en nøyaktig måte å kvantifisere alle variablene som driver språkforandring. Men de globale og robuste endringen vi observerer, peker mot en historisk rokering av balansen mellom følelser og fornuft. Bokmarkedet, innholdet i The New York Times og folks Google-vaner må nødvendigvis si noe om folks interesser. Og forandringen vi finner, må si noe om endringen i disse interessene. Men korresponderer dette igjen med en mer omfattende endring i holdninger og tankesett? Den markante tilstedeværelsen av post-sannhet i offentlig kommunikasjon må kunne settes i sammenheng med en slik historisk dreining. I så fall vil det antakeligvis være umulig å reversere fenomenet, og da blir det nødvendig for samfunnet å finne en ny balanse: En som anerkjenner intuisjon og emosjoner, men samtidig forstår det helt essensielle behovet for rasjonalitet og vitenskap for å håndtere kompliserte spørsmål. Å finne den balansen blir avgjørende, for en faktabasert tilnærming vil være nødvendig for å opprettholde funksjonelle demokratier og å løse globale utfordringer som klima, fattigdom og tap av naturmangfold.»

Kanskje kan vi bare kan finne en slik balanse om vi også klarer å avsløre de tre store usannhetene som Haidt omtaler, og snu disse. Det er i hvert fall verdt et forsøk.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar