Vi er vel inne i juni, av flere omtalt som «Pride-måneden», og snart er det tid for den årlige paraden.
Like forutsigbart som at pride siger inn i stadig flere deler av samfunnet, er det at denne utviklingen møter kritikk.
For første gang skal Stortinget heise regnbueflagget i år, og Oslo-skolen inviterer alle ansatte og elever til å gå i paraden 25. juni, som er i fellesferien.
Ikke alle er like begeistret som initiativtagerne skulle ønske.
Lærer i Oslo-skolen, Anders Noreng, er kritisk til flere elementer i pride: Seksualisering, politisering av skolen og ideologien til organisasjonen Fri, som arrangerer pride.
Naturlig nok møter han kraftig motbør. Lederen i Fri, Inge Alexander Gjestvang, svarer på kritikken slik:
«Vi er mennesker, ikke ideologi. Dette er dehumaniserende retorikk som reduserer og sletter levde liv», sier han.
Svaret er en avsporing, et retorisk knep som bringer debatten over til å handle om følelser. Slik bidrar svaret beklageligvis til at et viktig tema ikke debatteres.
Lærerens kritikk rettet seg blant annet mot et undervisningsopplegg i skolen, produsert av Fri, «der barn lærer at det er flere kjønn og at man selv kan bestemme hvordan man vil bytte frem og tilbake.»
Det må være mulig å rette kritikk mot et slikt undervisningsopplegg for barn, der vitenskapen mildt sagt er omstridt, uten å skulle beskyldes for dehumanisering og å «slette levde liv».
Læreren mener at pride-bevegelsen er intolerant, og at det ikke er rom for kritiske innvendinger:
«Om noen år får jeg kanskje ikke lov til å undervise fordi jeg ikke støtter pride», sier han.
I møte med en slik uttalelse burde representanter for pride være svært interesserte i å motbevise påstandene om intoleranse. Den muligheten tar de ikke.
Les også: Subjekt mener: Muslimer bør kunne ta fri på id fremfor Kristi himmelfartsdag
Et eksempel på intoleranse
Kanskje er påstanden om at man kan miste lærerjobben i fremtiden for å ikke støtte pride, overdrevet. Men nylig mistet tidligere kommunedirektør i Lesja, Frank Westad, jobben fordi han var skeptisk til pride-parade i kommunen.
Politikontakt for kommunene Lesja, Dovre og Sel, Pia Spets, foreslo å følge etter byen Otta i nabokommunen Sel, og markere Pride i Lesja og Dovre. Kommunedirektøren var kritisk til at en ansatt i politiet oppfordret til å arrangere det han oppfattet som et politisk ladet arrangement.
Dette skapte oppstyr og debatt lokalt. En av kommunens ansatte uttalte til lokalavisen Gudbrandsdølen dagningen at hun ville slutte dersom Westad skulle fortsette som administrativ leder i kommunen.
Ordføreren i Lesja, Mariann Skotte (SP), ble overrasket over kommunedirektørens svar til politioverbetjenten. Til Dagbladet sier hun at: «Vi har sagt tidligere at Lesja skulle være med på Pride, og jeg mener vi som kommune ikke skal legge oss opp i politiets prioriteringer.»
Det er dermed vanskelig å forstå hva som er problemet med Frank Westads kritiske innvendinger. Han er i mindretall, og kommunene hadde bestemt seg for å arrangere pride.
Men bare det at det finnes en ansatt som ikke omfavner denne avgjørelsen, er altså så uutholdelig for enkelte at Westad mistet jobben, og det i et land kjent for et usedvanlig sterkt stillingsvern – ikke minst i stat og kommune.
Les også: Subjekt mener: Lite gjennomtenkt fra Høyre
Ingen grunn til å motsette seg debatt
Kanskje Noreng og Westad bommer totalt på mål i sin kritikk av pride-bevegelsen. Men disse og deres meningsfeller overbevises neppe av responsen de møter. Hvis påstander om intoleranse forsetter å møtes med nettopp intoleranse, vil det mest av alt svekke pride-bevegelsen selv.
Pride-bevegelsen burde ikke bare avfeie kritikken mot seg med stempling og uthenging. Tilhengere av pride, i alle fall talspersoner for Pride, må gidde å argumentere. Det kan oppleves som slitsomt, kanskje unødvendig, etter mange år med ufortjent og kunnskapsløs skammeliggjøring av homofili. Men å frekt avvise all kritikk mot dagens pride-bevegelse, blir både lettvint og lite formålstjenlig. Kritikken dreier seg nemlig ikke lenger om homofili skal være forbudt eller om homofile skal få gifte seg. Undervisningsopplegg knyttet til kjønnsidentitet og hvilke markeringer skolen skal delta på, er mer kompliserte spørsmål der det naturlig nok er delte meninger.
Sosiale bevegelser bør ha tilstrekkelig selvtillit på at egne argumenter er de beste, til at de ikke trenger å motsette seg debatt. Noe annet er demokratisk og vitenskapelig latskap.
Når man feirer mangfold, må man også akseptere et meningsmangfold.
