Det er lenge siden det har vært så vanskelig å vite hvilken skulder en kan hvile et tungt sinn på som i starten av 2022. Flere hadde ikke sett sine nærmeste på lang tid, reiseforbud, smittetrykk og distansering var de siste tilskuddene på den evige lange veien om å splitte oss som folk. Ikke nok med om man er svart, hvit eller gul, mann eller dame, venstre- eller høyrevridd, gay eller straight, men nå kan vi jaggu krangle om vi er vaksinerte eller uvaksinerte også.
Om du kjenner det treffer et sted i mellomgulvet, er det kanskje for en grunn – om du tror det ikke treffer deg, så ber jeg deg tenke deg om en gang til. Når var ikke sist gang du lot noen bli «de onde» bare fordi de hadde et annet ståsted enn «deg og dine»?
Men – det er ikke din feil.
Du blir tvangsfôret et vrengebilde av verden fra du står opp til du legger deg, med de siste par dopaminutløsende swipes i akkurat ditt personlige favoritt-ekkokammer. Vi har blitt redusert til tall i en database, på lik linje med pengene dine som nå er hypotetiske tall, fastklemt innimellom miljøskatter, pensjonstrekk og det neste glitrende forbrukslånet rett rundt hjørnet.
Våre folkevalgte selger landet vårt, vår suverenitet, vår frihet – bit for umerkelig lille bit.
Men du skal ikke klage, for du bor tross alt i Norge… Sa de, idet familieresturanten måtte stenge, du ikke fikk delta i begravelsen, strømregninga knuste budsjettet, eller en hvilken som helst annen tragedie vi alle før eller siden står oppi.
Les også: Hvite heterofile cis-menn anerkjenner ikke at de er den privilegerte gruppen
Det er lov å synes det er jævlig
Men de gir ros da, og fordømmer, bryr seg og lytter – i akkurat passe tempo til at investorer, lobbyister og «kompiser» får siste ordet. Og hvert fjerde år, da er det alltid litt ekstra gøy, for da lar de lenken til bikkja ligge litt ekstra løst. Den som ellers er mest opptatt av å spore opp grums på kjendiser, gneldre til hver og en om hvor mye en burde skamme seg for ditt og datt, og fråde om seg med billige clickbaits, den pusser de nå på hverandre – gjerne innenfor samme parti. Da går hanskene av, valgflesk, snuskehistorier, krenkelser og løgner sitter løst og det blir fort usikkert om det er stortingsvalg eller Paradise Hotel.
Gamle triks, brød og sirkus, splitt og hersk.
For hva blir egentlig resultatet på slutten av dagen, om det blir Pompel eller Pilt? Jo, at skuta seiler i akkurat samme retning. Landbruket ligger nede og transporten like så, vi selger jernbanen og strømmen vår, lærere og sykepleiere opplever nedbemanning og budsjettkutt, boligmarkedet har blitt et kunstig oppblåst beist som fortærer særlig studenter og lavtlønte, EU-regelverk går foran Grunnloven selv om vi aldri takket ja.
Nei, vi må ikke tåle så inderlig vel, men vi skal heller ikke glemme oss selv. Men! Det burde jo være en grei løsning på dette problemet?
Les også: La oss ikke rasere offentligheten i jakt på kjeltringer som bruker feil ord
Løsningen
Hva om vi ansetter folk som skal tjene folket på våre premisser? Ikke ved at du er født inn i en familie med riktig etternavn, har ålt deg oppover et hierarki ved å smøre eller dolke de rette folka, men at du faktisk har vært bonde for å bli landbruksminister, sykepleier eller lege for å bli helseminister, en lærer som utdanningsminister – kanskje det er fornuftig at du har sett en fiskebåt før du blir fiskeriminister eller at samferdselsministeren har førerkort.
De beste lederne tar på seg ledertrøyen fordi de må, ikke fordi de vil – penger, makt og personlig karriere er dårlige insentiver å bygge en rettferdig politikk på.
Dette løser man ikke med et nytt valg, selv om opposisjonen nå stiller seg kritisk til sittende regjering om akkurat det samme opposisjonen ble klandret for da de satt der – akkurat som gangen før det – samtidig har ingen endret kurs.
Det begynner å bli alvorlig fullt i keiserens klesskap.
Dette er ikke et call to arms, vi trenger ingen guillotine – vi trenger at folk ikke tillater seg å skulle bidra til problemet, selv om bildeboksen på veggen forteller deg akkurat hvem du skal hate, hva du skal tro og hvor høyt du skal hoppe.
Kanskje ikke bruke for mye tid til å krangle på internett, kanskje se deg rundt i båten du sitter i, for kanskje var det flere våte bein der enn du trodde, de klamret seg bare fast i den andre ripa. Kanskje tok du feil, men hva er vel vakrere ved livet enn muligheten for å vokse. Vokse for deg selv, vokse for dine nærmeste, vokse for verden.
Kanskje må vi akseptere at vi faktisk er forskjellige, uten å redusere alt til identitetspolitikk, personangrep og hersketeknikker. Kanskje burde vi droppe kvoterings-manien og heller ansette folk fordi de faktisk kan utføre arbeidet sitt, fremfor om det tar seg godt ut i media. For eksempel spiller det vel særdeles liten rolle om brannkonstabelen er kvinne, mann, lys, mørk, undervektig, overvektig eller grønn med tre bein, så lenge de kan bære en livløs kropp ut fra et overtent hus.
Les også: Pressen er ikke godt nok forberedt på å dekke kanselleringskultur
Ta vare på øyeblikket
For å gjøre virkelig ondt, må en være overbevist om at det en gjør er godt. Der mister vi ofte balansen idet vi glipper taket på oss selv, det får fram det verste i oss, og vi har alle vært der. Så la oss slutte å rasjonalisere hat, for det spiller ingen rolle hvem det er rettet mot.
Akkurat du har fått tildelt et ubetydelig mikroskopisk lite øyeblikk i historien om oss her på jorda, idet vi deiser videre ut i kosmos uten egentlig å ense hvem som kommer eller går, slik det alltids vil være til det ikke finnes noen ting til slutt.
Akkurat du kan dekorere dette øyeblikket slik du vil. Du kan velge å hate verden, ignorere alle tegn til vennlighet, bidra til korrupsjon og grådighet og fordømme universet for hver minste ting – eller du kan trekke frisk luft, se på solen som står opp etter den har gått ned, smile og strekke ut en hånd til noen som trenger det, eller lære deg noe du ikke kunne i går.
For det blir ikke alltid en ny morgen, men det blir heller aldri for sent å begynne.
Gjør det denne sommeren bedre for noen andre, og du vil nok se det vil bli bedre for deg også.
