Etter å ha forsøkt å få regjeringen og kommunepolitikere, byråkrater og presse i tale i noen år har jeg forstått at mine meninger er uønsket. Innenfor stat og kommune vil ikke politikere svare på kritiske spørsmål, mens pressen bare vil ha innlegg fra politikere, ledende byråkrater, bedriftsledere og tilsvarende personer. Vi som utgjør 97 prosent av befolkningen, blir ikke lyttet til av noen, og kommer ikke frem i pressen med vårt budskap. Det vitner om svakheter med dagens praksis.
I et demokrati bør alle ha muligheten til å bli hørt. I stedet velger dagens ledere innen politikk og byråkrati å snu ryggen til de kritiske spørsmålene deler av befolkningen har. De svarer rett og slett ikke, noe som er i tråd med en del land vi ikke ønsker å bli sammenliknet med. Der risikerer personer med andre meninger å bli «fjernet».
Når det gjelder pressen, kommer det tydeligere frem at de ikke vil ha noe «støy» fra befolkningen som ikke sitter i en eller annen leder- eller forskertittel. Dette er også det samme som skjer i de landene vi ikke ønsker å sammenlikne oss med. Men er det en styrke for demokratiet å begrense meningsmangfoldet til de 3 prosent av befolkningen har? Er det slik at alle andre har meninger som ikke er verd å lytte til?
Les også: Mediekunnskap bør bli obligatorisk i skolen
Går glipp av verdifull kompetanse
Mange av oss «mindre intelligente» kunne utvilsomt gått inn i både forsknings- og lederstillinger innen forskjellige fagområder. I så måte er vi fullt på høyde med hensyn til å ha meninger, selv uten en tittel foran navnet. Og rent faglig har veldig mange også mer kompetanse på områder der både politikere og ledere/forskere blir hørt.
Det som bør være i fokus, er kampen mellom politikere, presse og byråkrater. Alle har sin agenda, men hvem lytter til befolkningen? Politikerne svarer ikke, pressen fokuserer på «egne saker» som bare til en viss grad er av interesse for folket, mens byråkratene bestemmer seg for de daglige avgjørelsene uten å svare til noen. Befolkningen bør i større grad lyttes til av både politikerne og pressen, og byråkratene bør ta avgjørelser som gjør hverdagen bedre for befolkningen. Nå er det for mye maktkamp.
Ettersom jeg ikke er forsker eller leder i presseverdenen, har jeg indirekte fått beskjed om at jeg ikke bør uttale meg. Men er egentlig denne praksisen en styrke for demokratiet? Skal befolkningen tie om vi er uenig, enig, fornøyd eller misfornøyd med det som blir bestemt?
Jeg er skeptisk til dagens praksis, men har få muligheter til å fortelle det til noen.
Les også: Pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag under pandemien
