Pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag under pandemien

Det var kanskje ikke så rart vi fikk skremmende avisoverskrifter når Helse-Norge gikk i rød beredskap og nær daglig holdt pressekonferanser med informasjon direkte ut til befolkningen. Noen kritiske røster fikk slippe til, men de forsvant i mengden av skremmende overskrifter, skriver psykolog Silje Schevig.
Det var kanskje ikke så rart vi fikk skremmende avisoverskrifter når Helse-Norge gikk i rød beredskap og nær daglig holdt pressekonferanser med informasjon direkte ut til befolkningen. Noen kritiske røster fikk slippe til, men de forsvant i mengden av skremmende overskrifter, skriver psykolog Silje Schevig.
Når budskapet blir gjentatt ofte nok, spiller det ingen rolle hvor sant det er, skriver Silje Schevig.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Psykologspesialist Silje Schevig kritiserer dekningen av koronapandemien i norsk presse.

Hører vi et budskap mange nok ganger, skapes en illusjon om at budskapet er sant. Denne gjentakelseseffekten, også kjent som illusorisk sannhetseffekt, er meget godt dokumentert. Har Medie-Norge vært klar over hvordan denne effekten har bidratt til frykt i befolkningen og konsekvensene av dette?

Det er greit å være etterpåklok, men hvis pressen hadde fulgt sin egen Vær varsom-plakat, ville antakelig hele pandemihåndteringen og innvirkningen den har hatt på befolkningens psykiske helse, sett annerledes ut i dag. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Det er også pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Dansk presse vedkjenner at de har feilet sitt samfunnsoppdrag. Har norsk presse vært noe bedre?

Upresise årsaksforklaringer

Da koronaviruset kom til Norge, visste vi ikke hva som traff oss. Men prediksjonene som kom frem, var i stor grad «worst case scenario». Det var kanskje ikke så rart vi fikk skremmende avisoverskrifter når Helse-Norge gikk i rød beredskap og nær daglig holdt pressekonferanser med informasjon direkte ut til befolkningen. Noen kritiske røster fikk slippe til, men de forsvant i mengden av skremmende overskrifter.

Mediene bidro først med daglige live-oppdateringer om dødstall. Da færre døde, ble vi daglig servert antall positive tester, formidlet som «smittetall».

Annonse

Da hadde vi allerede blitt primet i forkant. Før viruset kom til Norge kunne NRK melde om at folk døde som fluer i Italia. Det ble vist biler som kjørte i kolonner med døde gjennom Bergamo, som i en krig, og hvordan helsepersonell advarte om den store trusselen vi stod ovenfor. Men var det et riktig bilde vi ble servert?

Folk havner i respirator med influensa hvert år, men dette er ikke folket like bevisst på – om ikke det kommer et TV-team inn på intensivavdelingene for å dokumentere hvor ille det er å være syk. Vi så filmer av folk som kollapset på gatene i Kina, som om dette var vanlig ved luftveisvirus. Vi så lik som ble dumpet i massegraver i New York, som om dette var ekstraordinært heller enn en vanlig praksis når hjemløse uten pårørende døde. De gav oss også inntrykk av at antall døde hopet seg opp på grunn av massedød, mens opphopningen kom av smittefrykt som gjorde at pårørende ikke turte å ta turen for å identifisere sine døde. Overskriftene bør i større grad reflektere innholdet i artiklene.

Les også: Stortingets vedtak om å forlenge koronasertifikatet er en demokratisk skandale

Frykt hemmer rasjonalitet

Slike bilder påvirker fryktsystemet vårt. Frykt er en potent følelse hvis funksjon er å beskytte oss mot farer, vi går i alarmberedskap som gjør det vanskeligere å tenke rasjonelt. Debatt og modererende stemmer som kunne dysse ned hysteriet, var kun en liten del av nyhetsbildet, og druknet i mengden frykt som ble spredt.

Lydige nordmenn satt isolert i hver sin stue, og stirret på svingningene i tallene. Skremmende overskrifter var overalt i sosiale medier og på TV. Når budskapet blir gjentatt ofte nok, spiller det ikke noen rolle hvor sant det er. Troverdigheten øker bare ved gjentakelse alene. Den konstante mentale alarmberedskapen har slitt enormt på oss alle sammen.

Pressen burde mye raskere ha startet gravingen, fremfor å fortsette å dundre løs med hvor farlig dette viruset kunne være for noen få. De burde sett nærmere på tallene og detaljene. Vært mer nøkterne og kritiske til alle involverte myndigheter, men også søkt flere svar andre steder – og i større grad funnet eksperter med andre perspektiv enn myndighetenes. Man kan spørre seg om modererende og lindrende stemmer slapp tilstrekkelig til. Kom det tydelig nok frem at koronasmitte på ingen måte var noen dødsdom og at gjennomsnittsalderen på døde var den samme som forventet levealder?

Det hjelper ikke med modererende stemmer lenge etter at vi har blitt skremt skikkelig. Fryktresponsen er allerede aktivert, og kan fortsette å bidra til irrasjonell adferd. Det ble gjort mye merkelig, som at fritidstilbud og idrett i friluft ble stengt. Da skolene omsider åpnet, ble friske barn massetestet og symptomfrie barn ble tvunget i karantene. Hva slags signal sender vi da til barna? Mediene burde i større grad etterspurt forholdsmessighetsvurderinger av tiltakene. Det ble ikke stilt noen krav. De få og alt for sene debattene som var, skapte ikke nok politisk press.

Les også: Et tydeligere bilde på maktarroganse kan knapt tegnes

Mangelfull og bakvendt maktkritikk

Avisene gav derimot barn og ungdom ansvar for å unngå smittespredning. De fikk ikke samles inne og ikke ute i parken heller. Avisene bidro til at barn og ungdom ble pålagt skyld og skam, et ansvar de ikke skulle hatt. De hadde trengt å få tydeliggjort at sykdommen ikke var så farlig for dem og at de aller fleste eldre også overlevde.

Kritiske spørsmål og en bred nøktern dekning kunne bidratt til justeringer i tiltakene, uten å skremme oss. Det virket som om pressen derimot fungerte som aktive pådrivere ved å stille feil spørsmål og være kritiske i feil retning, i tråd med den frykten de allerede hadde bygd opp i befolkningen.

Det viktigste samfunnsoppdraget til pressen er å ettergå og kritisere samfunnets mektigste. Under pandemien ble dette snudd på hodet. Medienes myndighetsvennlige dekning bidro til at flere og strengere tiltak ble etterspurt. På denne måten ble hysteriet selvforsterkende. Det store presset fra mediene om å etterleve tiltak, og saker om «svikerne» som ikke fulgte tiltakene til punkt og prikke, var så massivt at det liknet ren propaganda for myndighetene.

Politikere som ikke fulgte egne restriksjoner, ble bare kritisert personlig, heller enn at søkelyset ble rettet mot at tiltakene var meningsløse.

Det er nettopp i krisetid man bør stille kritiske spørsmål og kreve kollektive svar. Medienes samfunnsoppdrag er å vise et balansert bilde, og ikke bare være et mikrofonstativ for «den eneste sannheten».  Når pressen trykker på alarmknappen, innsnevres ytringsfriheten slik at vi alle kan dra i samme retning. En slik gruppetenkning har historien derimot vist at kan lede alle til å dra i feil retning.

Dette bør Medie-Norge være bevisst når de står ovenfor nye kriser i fremtiden.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar