Tirsdag publiserte NRK dokumentaren «Prosjekt sløseri», av regissør Kaspar Synnevåg. Her får Sløseriombudsmannen og hans samarbeidspartner, scenekunster Morten Traavik, fremme sine synspunkter nærmest uimotsagt.
Konflikten mellom den da anonyme Sløseriombudsmannen og store deler av scenekunstfeltet var fjorårets største kulturdebatt. Sløseriombudsmannens harselering med (i all hovedsak) statsstøttet kunst på Facebook fikk Morten Traavik til å foreslå et tilsynelatende usannsynlig samarbeid om en scenekunstoppsetning.
Motstanden fra mange toneangivende aktører på kunstfeltet var massiv. Forbundet for norske dansekunstnere hevder mange av deres medlemmer har mottatt hets og grove trusler som følge av latterliggjøring fra Sløseriombudsmannen. Sistnevnte og Traavik bestrider dette, og har således utlovet en dusør på først 100.000 kroner, siden 250.000 kroner, til dem som kan dokumentere noe slikt. Det har ingen så langt gjort. Det eneste som er skjedd, er at scenekunstner Tormod Carlsen er anmeldt for dokumentfalsk vedrørende påståtte trusler.
Dette ser unektelig ikke bra ut for dem som hevder å være utsatt for noe så alvorlig som trusler. Men se bort ifra påstandene om trusler et øyeblikk, for det er flere langt mer interessante sider ved denne debatten.
Glimrer med sitt fravær
Spørsmålet om kunstens plass i samfunnet, offentlig finansiering og verdiene som formidles av de omtalte danseforestillingene, er temaer vi gjerne skulle hørt dansekunstnerne opplyse NRKs seere om.
Forbundet Norske dansekunstnere har stilt opp i mediene før, blant annet brukes det i filmen korte klipp fra Dagsnytt 18. Men saken har tatt nye vendinger siden den gang, og denne filmen vil bli sett av langt flere enn de som har tålmodighet til å høre lenge nok på Dagsnytt 18 til kulturdelen kommer.
Norske dansekunstnere hadde alle tiders mulighet til å takke ja til forespørselen om å stille i dokumentaren. Istedenfor blir Sløseriombudsmannen og Traaviks virkelighetsbeskrivelse den soleklart dominerende. En ting er at norske kunstnere er redde for å miste statsstøtte som følge av harselering på sosiale medier. Saken blir neppe bedre av at de ikke griper muligheten til å fremme sin side av saken i det som til nå er debattens definitive klimaks hva gjelder eksponering for offentligheten.
Kunstnerne har en god sak. Det er liten grunn til å betvile at nordmenn flest er for en moderat statsstøtte til kunstnerne. Så hvis ikke norske kunstnerforeninger skal tale kunstnernes sak, og legitimere denne statsstøtten, hvem skal gjøre det da?
Publikum gikk glipp forsvaret for kunstens plass i samfunnet, offentlig finansiering og verdien av de mest omstridte verkene. Det er synd, for her er potensialet for folkeopplysning stort.
Les også: Filmen om Sløseriombudsmannen er nært et mesterverk
Stille fra Kulturrådet
Heller ikke Kulturrådet benytter anledningen til å imøtegå graverende påstander i dokumentaren. Det gjelder et seminar 8. april 2021, med hets av kunstnere som tema. Seminaret var et resultat av press fra seks scenekunstnere, etter at Kulturrådet hadde produsert en podkastepisode med to kritikere av offentlig kunststøtte: Øde Nerdrum og Are Søberg, bedre kjent som Sløseriombudsmannen. Et friskt og velkomment forsøk på nyansering og dialog med motparten, men dette var «både naivt og farlig», ifølge de seks scenekunstnerne.
Siden har Kulturrådet-direktør Kristin Danielsen i mediene kalt podkast-episoden for en tabbe.
I dokumentaren omtaler Søberg seansen som en «seks timer langt seminar fra en statlig etat, med internasjonale foredragsholdere hyret inn for å fortelle hvor stor drittsekk jeg hadde vært». Det spilles også av flere lydklipp, blant dem et hvor Sløseriombudsmannen kobles til «høyreradikale grupper». Dette ville det vært svært interessant å høre Kulturrådets respons til.
Men til Nettavisen sier fungerende avdelingsdirektør Thomas Hansen i Kulturrådet at de aldri fikk tilbud om å stille til intervju eller se hvilke konkrete lydklipp fra seminaret som ville bli brukt i filmen. Tilsvaret ville bare komme som en tekstplakat i dokumentaren, hevder Hansen. Derfor takket de nei.
At Kulturrådet sier nei, bare fordi de selv ikke får bestemme over sin egen fremstilling i filmen, er galt. Kulturrådet plikter å stille når journalister kontakter dem, hvis ikke kan de finne seg noe annet å drive med. De forvalter tross alt fellesskapets midler. Kulturrådet må være såpass trygge at de stiller selv om de ikke får diktere resultatet når uavhengige journalister tar kontakt med dem. Det er journalistene som bestemmer hvordan tilsvaret skal se ut.
Når det er sagt, kan Kulturrådets ønske være ufrivillig riktig. Regissør Kaspar Synnevåg burde fint kunnet rydde plass, om det så ville innebære å kutte i andre deler, for å gi Kulturrådet tilbud om å stille til intervju. Det er en såpass viktig del av historien.
Fortsatt håp
Kulturrådet ble opprettet for å hjelpe politikerne å holde en armlengdes avstand til kunsten. I denne saken opplever flere, på begge sider, at rådet selv har blitt i overkant politiske. Morten Traavik har ytret at minst tre av de ti medlemmene i utvalget som i skrivende stund fordeler kunststøtte, er inhabile. Det gjelder blant andre leder Siri Broch Johansen, som ifølge Traavik har «ytret seg sterkt kritisk til at Traavik.info i det hele tatt skal få kulturrådsstøtte».
I lys av dette er det mer behov enn noen gang for klar kommunikasjon og dialog mellom de forskjellige partene i debatten. Der «Prosjekt sløseri» ikke har lykkes med dette, og heller ikke kan sies å ha hatt dette som mål, kan man håpe at den andre siden oftere sier seg villig til å tale kunstnernes sak i tiden som kommer. Hvis ikke har de bare seg selv å takke for den økte motstanden mot kunsten og kulturlivet.
Les også: Subjekt mener: Kunstere bør protestere mot aktivisters krav om å redigere bort «støtende» materiale
