Først trekker hun seg uten forvarsel fra Ytringsfrihetskommisjonen. Det skjer i form av en VG-kronikk med en rekke drøye, udokumenterte anklager mot ikke navngitte kommisjonsmedlemmer som ingen kjenner seg igjen i.
Noen uker senere forsøker hun å få VG til å publisere en ny kronikk med enda villere påstander om kjønnsorganer og vitsing i dokø. Nå med meg og en annen som navngitte syndere. I tillegg hevder hun å ha varslet leder av kommisjonen om hendelsen, uten å bli hørt. VG gir oss inntrykk av å ville kjøre historien, selv om den mangler dokumentasjon, og vi avviser den som usann. Avisen holder de anklagede på pinebenken i flere uker.
Når jeg offentliggjør Rezas og VGs framgangsmåte i en Subjekt-kronikk, blir det helt stille fra hun som startet det hele. Også når innholdet i kronikken viderebringes av Nettavisens nyhetsredaktør, Erik Stephansen, under tittelen «Den utrolige historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø – og hvor i all verden var de voksne i VG?»
Reza har gjort seg utilgjengelig for pressen. Inntil Klassekampen får et eksklusivt intervju om den uredde varsleren som «står støtt i stormen». Uten å stille et eneste kritisk spørsmål, ikke engang om den kreative dokøhistorien.
Underlig klage mot Nettavisen
Men over et halvt år senere klager Reza til PFU over å ikke få samtidig imøtegåelse i Nettavisen. Merkelig nok ikke til Stephansens lange gjengivelse av historien, men til en nyhetsmessig oppfølgersak samme dag om at «VG beklager overfor Rolness».
Dette gjør hun selv om Nettavisen gav henne tilbud om samtidig imøtegåelse til den første artikkelen, uten å få noen respons. Og selv om den andre artikkelen ikke inneholdt noen nye påstander som angikk henne.
PFU behandlet saken i går.
«Jeg kan ikke se at det er noen veldig sterke anklager mot klager i Nettavisens sak. Jeg finner ikke noe brudd her», uttalte rådsmedlem Gunnar Kagge.
Utvalget fant heller ikke at den innklagde artikkelen utløste rett til samtidig imøtegåelse.
Konklusjon: «Ikke brudd på god presseskikk.»
Så hva skal man si? I fjor ble jeg kontaktet av flere som mente at jeg burde klage VG inn til PFU. På grunn av elendig kildehåndtering. Som avisen selv innrømmet til Nettavisen:
«VG besluttet tidligere i sommer å ikke publisere kronikken i den form den forelå. Det fikk skribenten tilbakemelding om. Vi ga ikke samme beskjed til Kjetil Rolness. Det burde vi ha gjort. Vi forstår at ventetiden har vært ubehagelig, og en belastning.»
Men som vi for lengst har skjønt: Begard Reza anser til enhver tid seg selv som den eneste belastede. Også når hun må finne på ting om hva andre har utsatt henne for. Så det overrasker ikke at hun nok en gang har fremmet en urimelig klage.
Tilsvarstilbud ikke tatt på alvor
Men det er altså jusprofessor Mads Andenæs som har skrevet og levert klagen på vegne av Reza. Og han skriver blant annet dette om Nettavisens forsøk på å få kontakt med henne:
«Det å ville «gjerne høre din versjon», er ikke tilbud om samtidig imøtegåelse. Det gir rett til å bli sitert i sin helhet. [Nyhetsredaktør Erik] Stephansen sendte her kun en uformell beskjed, som vanskelig kan tas på alvor.»
Nei, det er heller denne tolkningen av en helt vanlig ordlyd som er latterlig.
Og dersom Reza mente at det var noe galt med tilbudet fra Nettavisen, eller at fristen var for kort (som også nevnes i klagen), så burde hun kanskje gitt beskjed om det, og ikke bare unnlate å svare?
Andenæs trekker også fram dette sitatet fra min kronikk i Subjekt, som Nettavisen gjengav:
«Skjønner organisasjonene i kunstlivet hva slags kampanje de støtter? Ser de ikke at trusselen mot ytringsfriheten ikke bare kommer fra kulturfiendtlige høyrekrefter, men også fra illiberale, irrasjonelle aktører i deres egne rekker?»
Dette mener Andenæes utløser samtidig imøtegåelse. Men som PFU framholder: Dette er meninger og karakteristikker, ikke sterke sterke beskyldninger av faktisk art, som er det paragraf 4.14 og 4.15 i Vær Varsom-plakaten handler om.
Liten forskjell på professor og aktivist
Det er merkelig at en jus-professor ikke ser denne forskjellen. Og denne professoren er heller ingen hvem som helst: Professor i jus ved Universitetet i Oslo. Doktorgrad fra både Oxford og Cambridge. Tidligere byråsjef, underdirektør og avdelingsdirektør i to departementer. Professor og gjesteprofessor ved framstående universiteter i flere land. Tidligere direktør for Senter for menneskerettigheter. Konsulent for Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Forfatter og medforfatter av over 50 bøker. Redaktør for flere tidsskrifter og bokserier.
En imponerende CV. Som får en til å lure på hvilken planet Andenæs befinner seg på, når han gjør seg til talsmann for en aktør som nettopp har kommet med sterke, og falske, beskyldninger av faktisk art.
Men ingen som har fulgt han på Twitter, trenger å lure på hvor han står politisk.
I 2019 skrev jeg en lørdagsspalte i Aftenposten der jeg hevdet at en restriktiv innvandringspolitikk var god sosialdemokratisk politikk. Jeg henviste blant annet til tekster av Paul Collier og Grete Brochmann, to svært kunnskapsrike, respekterte og balanserte fagfolk på migrasjonsfeltet. Andenæs delte spalten på Twitter med denne korte kommentaren:
«Rolness setter folk på rett plass. Collier, Grete Brochmann og andre i hans Pantheon av fremmedfiendtlige.»
Slik kan man koble fine og ufine ord. Uten å komme med noen utdypelse eller begrunnelse. Så her har vi en ekstra lærdom å trekke av denne historien:
I innvandringsdebatten, og i «kulturkrigen» generelt, er det iblant svært liten forskjell på anerkjente professorer og ytterliggående aktivister. Meningsmotstandere blir ikke møtt med argumenter. Men med forsøk på moralsk diskreditering.
Moralen i historien
PS. Før jeg får skrevet ferdig denne teksten, blir det kjent at Subjekt ble felt i PFU for ikke å ha gitt Reza samtidig imøtegåelse før publisering av min kronikk. Det er kanskje en teknisk riktig dom. Men Subjekt hadde på dette tidspunkt forsøkt å få tak i Reza i to år. Og redaktør Danby Choi forsøkte å ringe henne i forkant. Og gav på mail tilbud om tilsvar straks etter publisering. Fortsatt uten respons.
Reza er åpenbart ikke interessert i å bruke sin tilsvarsrett, bare klage på at den ikke er tilstrekkelig gitt.
Og uansett rokker ikke denne dommen ved det som burde være den moralske kjernen i denne farseaktige affæren: Det som står i min Subjekt-kronikk, er sant. Og bekreftes av andre i kommisjonen. I motsetning til den utrolige historien som Reza forsøkte å få VG til å publisere, ene og alene for å ramme kommisjonen generelt, og enkelte medlemmer spesielt.
Begard Reza har svart på kritikken. Subjekt har publisert svaret i sin helhet her.
