«Ja, noen aktører prøver å utøve makt ved å gjøre seg utilgjengelige for medier. Selvfølgelig vet PFU det.»
Det vet også Frank Rossavik. Likevel gir han over en helside i dagens Aftenposten indirekte støtte til Begard Reza, en ytterliggående aktivist hvis modus operandi nettopp er å fyre løs, så gjøre seg utilgjengelig, for deretter å klage over at man ikke fikk tak i henne.
Danby Choi og Subjekt er altså felt i Pressen faglige utvalg. For ikke å gjøre tilstrekkelig innsats for å få tak i en person som i to år aktivt har unngått alle avisens henvendelser, blant annet ved å gi felles bekjente streng beskjed om ikke å dele hennes nye telefonnummer med noen fra Subjekt.
Og, som Rossavik skriver, deler av venstresiden jubler over kjennelsen. De vil også juble over at en etablert kommentator i rikspressen gir denne korreksen til en plagsomt liberal kulturavisredaktør:
«Hvis jeg var Choi og ikke ønsket å bli plassert et stykke ute på høyre fløy, ville jeg ha blitt bekymret da en av Resetts eiere i VG fortalte hvor godt han liker Subjekt. Ikke at denne personen har definisjonsmakten, men slik dagens offentlighet fungerer, får han den fort.»
Les også: Danby Choi: PFU mener Subjekt ikke forsøkte hardt nok å få Begard Reza i tale. Men stemmer det?
«Guilt by association» slår tilbake på Rossavik
La oss se nærmere på dette. Hva er det Rossavik gjengir her? Noe Resett-investor Mikkel Dobloug visstnok skal ha sagt til nettstedets tidligere medarbeider Shurika Hansen i en privat telefonsamtale – i beruset tilstand.
Dette skal altså Choi være bekymret over! Og nå har Subjekt-redaktøren – ifølge Rossaviks egen logikk – enda større grunn til bekymring, da fyllemeldingen er gjengitt også i Norges nest største avis.
Jeg trodde Rossavik hadde vett til å avvise «guilt by association» som argument. For noen dager siden laget Resett en sak basert på en av hans egne artikler om straffelovens paragraf 185. De syntes Aftenpostens kommentator hadde sagt noe klokt, og intervjuet i samme sak en stortingsrepresentant fra FrP som ville fjerne hele paragrafen.
Forhåpentligvis ble ikke Rossavik bekymret over at Resett likte og delte hans synspunkter. Vi burde vel heller alle bekymre oss for en tendens der debattanter vegrer seg for å skrive ting de mener, fordi det kan bli plukket ut av «feil» medium.
Les også: PFU svarer: Subjekt gjorde en vanlig tabbe
En skjev historie
Subjekt ble altså felt for ikke å gi samtidig tilsvar på en kronikk skrevet av meg. Fordi den på pressesetikkspråket inneholdt «sterke beskyldninger av faktisk art». Rossavik bruker også uttrykket «konkrete anklager». Men han unnlater å nevne at «anklagene» var dokumenterte fakta, og hadde sin forhistorie:
VG vurderte i fjor sommer – i flere uker – å publisere en kronikk med nettopp sterke beskyldninger av faktisk art mot meg og andre medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen. Beskyldinger som var falske. Og signert Begard Reza.
Min kronikk i Subjekt var et forsøk på å forsvare meg og kommisjonen mot disse beskyldningene, redegjøre for hva som hadde skjedd og ikke skjedd, og vise fram de skitne metodene visse aksjonister er villige til å bruke i sin egen kulturkrig. Men slik lyder Rossaviks versjon av historien:
«Reza og Rolness satt sammen i Ytringsfrihetskommisjonen, inntil førstnevnte trakk seg med begrunnelser som fikk sistnevnte til å reagere.»
Noen kom med «begrunnelser», og andre «reagerte» – med sterke anklager! Var det slik det foregikk?
Absolutt ikke. Reza trakk seg i form av en VG-kronikk med en rekke grunnløse anklager mot kommisjonen. Senere leverte hun enda en kronikk – den tidligere nevnte – til samme avis, der hovedingrediensen var en spinnvill løgnhistorie om upassende atferd i en dokø.
Alt dette kjenner Rossavik til. Men han dropper hele konteksten, og skaper inntrykk av at Reza er et uskyldig offer for anklager fra en meningsmotstander. Når saken er tvert om.
PFU på ville veier?
Rossavik nevner heller ikke at Begard Reza også har klaget inn Nettavisen til PFU, uten å oppnå fellelse. Denne saken viser at selv jusprofessor Mads Andenæs, som har ført Rezas klage i pennen, skjønner lite av hva som gir tilsvarsrett, og hvordan tilbudet gis. Og nylig opplevde Choi at heller ikke Andenæs ønsket å hjelpe Subjekt å komme i kontakt med Reza.
Nettavisens politisk redaktør, Erik Stephansen, konkluderer at ikke engang intensjonen bak parets klage er god:
«Dette har ikke handlet om muligheten for å gi samtidig imøtegåelse eller komme med tilsvar. Dette har handlet om å hindre omtale, og å få Subjekt felt av PFU.»
Og Stephansen mener at «Pressens Faglige Utvalg (PFU) er i ferd med å gjøre seg selv til en trussel mot den frie presse i Norge».
Så stort kan perspektivet være. Aftenpostens kommentator velger derimot å se smått på saken, og se faderlig ned på Danby Choi. Subjekt har «stor evne til å få det til å koke rundt seg», men glemmer presse-etikkens viktigste bud, ifølge Rossavik: «Hold hodet kaldt.»
Opptrer som advokat
Selvsagt har Rossavik teknisk sett rett når han forsvarer fellingen. Choi burde ha sendt en e-post til Rezas arbeidssted (Salam) med kronikken vedlagt, og ventet én dag. Det hadde vært nok for å ha ryggen fri i forhold til «Vær varsom»-plakaten (VVP). Selv om sjansene for å få svar var cirka 0.001 prosent.
Men hva med den godt dokumenterte debattsaboteringen til Reza? Skal ikke den telle i noen videre etisk vurdering av denne historien? Choi mener at PFU har glemt andre setning i «Vær varsom»-plakatens punkt 4.14: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villige til å uttale seg eller medvirke til debatt.» Til dette svarer Rossavik:
«Hvis PFU hadde vært en rettssal, ville Choi her ha blitt klubbet for manglende respekt for retten.»
Du verden. Her er det åpenbart viktigere å forsvare PFU som institusjon og VVP som regelverk, enn å reflektere over hvordan tilsvarsretten i praksis blir misbrukt av aktører som overhodet ikke er interessert i å diskutere.
Kun én person i denne saken har i over ett år vist manglende respekt for alt som skaper «en fri og opplyst samtale». Hun og hennes støttespillere har ikke vist noen interesse av å få fakta og meninger på bordet, kun å ramme personer de anser som politiske fiender.
Kanskje man også kunne stille krav til at slike debattsabotører holdt hodet kaldt? Men de slipper helt fri i Rossaviks nærsynte og misvisende kommentar, som nesten gjør det unødvendig for Rezas advokat, Mads Andenæs, å skrive noe innlegg i debatten.
Begard Reza har tidligere svart på kritikken fra Rolness. Subjekt har publisert svaret i sin helhet her.
