For en et par uker siden ble festspillene i Bayreuth, Bayern avsluttet – en musikkfestival helt og holdent viet til Richard Wagners kunst, i operahuset oppført etter hans arkitektoniske ønsker. Det er på mange måter et under at festivalen fortsatt går etter 140 år.
Det er lite ved den som er tilpasset moderne forventninger til scenekunst og komfort, og festspillene har vært gjennom virkelig vanskeligere perioder, ikke minst under det tredje riket, da Hitler var stamgjest og Wagner for lengst kulturappropriert av nazistene.
Vi som setter pris på «Ringen» (1857), «Lohengrinc» (1848) og de øvrige mesterverkene, må håpe det fortsatt er liv laga for festspillene. Men mye tilsier at det vil bli utfordringer fremover. Det gjelder både kunstnerisk og praktisk.
Uten kø, ingen eksklusivitet
Hele institusjonen hviler på et stort og internasjonalt nettverk av Wagnerforeninger, som sammen søker på de eksklusive billettene til festspillene hver sommer. Vi har også et lite slikt selskap i Norge. Opprinnelig ble disse selskapene opprettet for å finansiere den enorme nybyggingen av scenen Wagner ønsket seg. De generøse pengegavene fra Kong Ludvig II av Bayern var simpelthen ikke nok.
Medlemskap i selskapet har siden gjort at man kom foran i køen om de forjettede billettene. Denne køen ble gjerne sagt å være på ti års ventetid. Når man omsider kom seg til Bayreuth, var det litt som å vente på oppløsningen av Tristan-akkorden langt ute i tredje akt.
Selve Festspillene har siden Wagners død vært forvaltet av familien hans, senere år sammen med et styre som blant annet inkluderer myndighetene i Bayern. Det hele har vært en gledelig anakronisme, for de av oss som setter pris på institusjoner som ivaretar eksentriske tradisjoner og stor kunst.
Den siste tiden virker det likevel å komme noen riper til syne. Mennesker med kjennskap til organisasjonen melder nå at det slett ikke er ti års venteliste for billetter. Nyoppsetningene de siste årene har også blitt møtt med intens buing på grunn av regien. Bayreuth taper sakte sin fordums posisjon, som insiderne med kjennskap til det hele kan fortelle.
Les også: Ingen mener du blir rasist av å høre på Beethoven
Den siste Wagner
Særlig er dette knyttet til festivaldirektør Katharina Wagner. Én ting er at det etter henne ikke er noen Wagner-arvinger som står klare til å lede Bayreuth-festspillene, så denne tradisjonen slutter uansett med henne. Noe annet er at hun har vært villig til å slippe til regi som behandler Wagners kunst på måter mange av kjernepublikummerne misliker. Hennes egne oppsetninger har tidligere vært særdeles ivrige på å innlemme problematiseringen av tysk historie i sin regi.
Ihuga musikkelskere har spesielt bitt seg merke i at festspillene ikke klarer å holde på den kanskje største av vår tids Wagner-dirigenter, Christian Thielemann. Etter årets sesong, blir han trolig ikke med videre som festivaldirigent. Igjen kan det ha vært spørsmål om politikk kommer i veien, og igjen med Katharina Wagner og Christian Thielemann som involverte. De to har etter sigende dårlig kjemi, men det hele skal ha blitt utløst av et ønske om en mindre omskrivning av librettoen i «Lohengrin» (1848) (merk at Wagner selv skrev både tekst og musikk til sine musikkdramaer).
Det dreier seg om ett bestemt ord i stykket. Mot slutten omtales Svaneprinsen som «Führer» av Tyskland. Det har alltid forvoldt hodebry. På den ene siden vil man ikke benytte et så belastet ord, og spesielt ikke når det kommer til Wagner. På den andre siden vil man nødig endre på mesterens dikt. Løsninger har av og til vært å la sangeren synge originalen, mens tekstingen over scenen eller på stolsetet foran bytter ut ordet med det mer harmløse «Schützer». Katharina selv krevde å endre librettoen på dette punktet, noe Thielemann motsatte seg.
Les også: Når satire møter «fake news»
Bør ikke kanselleres
Wagner-elskere har hittil kunne pustet både litt lettet og forbløffet ut over at nettopp han så langt har styrt klar av kanselleringskulturen som har rammet så mange andre døde, hvite menn. Wagners utfall mot jøder i egne tekster, for ikke å snakke om hans første etterkommeres tvilsomme politiske holdninger, skulle stille ham lagelig til for hugg. Det kan hende den lykkelige tiden nå går mot slutten.
Det er også noe eget med auraen som gis ved eksentriske kunstinstitusjoner, slik som Bayreuth. Det er et tap for kulturen om de ikke får bestå, men det avhenger helt og holdent av at tradisjonene holdes i hevd. I 140 år har Bayreuth vært valfartssted for Wagner-elskere, noe som gjør institusjonen unik i musikkverden. Om den undergraves vil verden bli kunstnerisk fattigere. Håpet er at de festivalansvarlige tar nødvendige grep. Men disse grepene omfatter neppe for radikale utklidninger og moderniseringer. Et tradisjonelt Bayeuth har overlved det utroligste, og kan gjøre det igjen.
