Jonas Bals, en av Norges dyktigste retorikere, går i en kronikk i Dagsavisen ut mot motstandere av våpenstøtte til Ukraina. Bals etterlyser et «oppgjør med den skrikende mangelen på selvkritikk» hos disse. Man skulle derfor tro at resten av artikkelen besto av argumentasjon som underminerer våpenstøttemotstandernes synspunkter. For det er ikke åpenbart for hvermannsen hvorfor det er feil ikke å sende våpen til et land i krig. Det vi derimot får se, er en oppvisning i en stadig mer utbredt type retorikk – som må kunne kalles emokratisk.
Les også: Når mediene vektlegger meninger fra eksperter høyere enn dokumentasjon, er vi på gal vei
Forventer selvkritikk
Bals tar for seg tidligere leder i Rød valgallianse (RV), Aslak Sira Myhre, sine kommentarer om krigen og debatten i rundt den, men istedenfor å gå inn på argumentasjonen til Myhre nøyer han seg med utvalgte sitater. For eksempel har Myhre hevdet at det kan være farlig å opponere i Russland, samtidig som han forkastet tanken om at Russland er et totalitært diktatur. Bals forsøker muligens her å vise til en selvmotsigelse. Om så blir det noe rart å ta utgangspunkt i en forståelse av totalitære diktaturer som stater hvor det er farlig å opponere mot det bestående. Assange-saken gjør for eksempel ikke USA til et totalitært diktatur, selv om den viser at det kan være veldig farlig å avsløre amerikanske krigsforbrytelser.
Dette er imidlertid det nærmeste Bals kommer rasjonell argumentasjon. Etter denne oppvisningen i mangel på nyanser tar Bals for seg sin personlige relasjon til Myhre. Bals har i forbindelse med demonstrasjoner mot Irak-krigen blitt arrestert sammen med Myhre, som er den eneste RV-lederen som har fått ham til å vurdere å stemme noe annet enn AP. Derfor hadde han forventet selvkritikk fra Myhres side. Foruten å skape assosiasjoner til krigene i Irak og Afghanistan – som i denne forbindelse er legitimt – ser målet her ut til å være å fortelle leserne hvilke krav de skal kunne stille til, eller bli møtt med av, venner og bekjente. Hvorfor man skal forvente andres eller fremme egen selvkritikk utdypes dog ikke, men tas for gitt.
Les også: Subjekt mener: Pride-bevegelsen må tåle og tolerere kritikk
Skaper polarisering
Det er i det hele tatt mye som tas for gitt hva angår Ukraina-konflikten i denne teksten, hvis mål er å få folk til å støtte opp om norsk våpeneksport til Ukraina. For eksempel skriver Bals med henvisning til en kronikk av Myhre:
«Han utelot behendig de seks første tingene krig kan være, som rettferdig, nødvendig og uunngåelig. Et ikke helt hypotetisk eksempel er når en fasciststat angriper et demokrati, og tar sikte på regimeskifte, kolonialisering og folkemord.»
Her tar Bals det for gitt at antydningene om at Russland er en fasciststat hvis mål er å utføre folkemord i Ukraina, for så å kolonisere landet, holder mål. Dette til tross for at det langt ifra er konsensus rundt Bals antydninger. Leserne, som senere blir påminnet bildene fra Butsja, kan dog fort tenke at Bals antydninger om folkemord og fascisme er ukontroversielle. De fleste kjenner til bildene fra Butsja og Mariopol, men vet ikke at fascismen er en politisk retning som består i en massebevegelse.
Det mest slående er likevel Bals’ vegring mot å gå inn på Myhres påstander og ikke minst hovedbudskap, som er å forstå motparten i konfliktsituasjoner. Man kan le av ironien i at Bals på ingen måte gir uttrykk for noen vilje til å forså en tekst om betydningen av å forstå motparten. Men dessverre er dette en del av en mer omfattende trend, som blant annet har kommet klart frem i forbindelse med Pride, hvor flere har sagt at de blir lei seg når noen sier at en hel måned med Pride blir for mye.
Det er en smule betenkelig at Bals, som hevder at Ukraina-krigen er en kamp mellom demokrati og diktatur, kaster seg på denne trend – hvor man overser motpartens argumentasjon. For vil ikke en offentlighet preget av signalisering av standpunkt fremfor meningsbrytning føre til polarisering, som på sikt undergraver demokratiet?
Denne vegringen mot å forholde seg til motforestillinger kan man likevel holde seg med en stund, så lenge man har et nærmest samlet medieuttrykk på sin side. Man kan da som skribent spille på de emosjonelle investeringene folk allerede har gjort i for eksempel Ukraina-konflikten. Å spille på disse investeringene av følelser og late som om de danner en form konsensus, er et vesentlig trekk ved emokratiet.
