De mest misforståtte og stakkarsliggjorte blant oss

At de mørkeste sjelene synger de lyseste sanger, er en velkjent trope fra popkulturell analyse. Og at dette mørket i våre kjæreste idoler innen pop, rock og hiphop ofte handler om rusbruk, er ingen statshemmelighet, skriver Sturla Haugsgjerd.
At de mørkeste sjelene synger de lyseste sanger, er en velkjent trope fra popkulturell analyse. Og at dette mørket i våre kjæreste idoler innen pop, rock og hiphop ofte handler om rusbruk, er ingen statshemmelighet, skriver Sturla Haugsgjerd.
«Rusmisbrukere» finnes blant politikere, generaler, artister og forfattere. Så hvorfor lever stereotypen av oss som komiske tapere og uteliggere videre?
Sjanger Dette er et essay. Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker, og bygger på essayistens personlige erfaringer og refleksjoner.
Saken er Sturla Haugsgjerd er lei av hvordan rusavhengige fremstilles i offentligheten. Nå har han flyttet til Thailand.

Da jeg høsten 2021 ble invitert på nye Deichman Bjørvika for å debattere rusreform, var det meste som før sett bort i fra arkitekturen.

Rollene var satt på forhånd, da jeg ble plassert ved siden av Helge Waal, psykiater ved UiOs Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf) og Ole Røgeberg fra Frisch-senteret, med journalist Anne Rokkan ved roret som ordstyrer. Ja, du kan si vi var typecastet som i en av de ensemble-komediene med Linn Skåber og Atle Antonsen som ruller ut på norske kinoer cirka annenhver jul.

Waal – den konservative dinosaur som skulle forsvare et ruspolitisk regime på hell, Røgeberg, den avmålte økonomen som skulle fortelle oss hvorfor den rådende politikken ikke lønner seg, og meg – den litt artige rusavhengige. Artig fordi jeg både har medietrening og en skarp tunge, som skulle fortelle hvorfor det er synd på oss narkomane. Mens debattleder Rokkan på forhånd var opptatt av at Waal og jeg ikke skulle ryke i tottene på hverandre, utspilte det seg i kulissene et ørlite kammerspill som kan fungere som kontekst for mitt urolige hjertesukk.

Helge Waal og jeg deler nemlig mer enn rusfeltet som kamparena og adresse i Husebygrenda på 80-tallet. Som to av relativt få i Norge er vi nemlig lidenskapelig opptatt av Helge Waals mor, Nic Waal ,og miljøet rundt de såkalte «kulturradikale» på 30-tallet. «Litt synd å møtes i denne konteksten nok en gang», enes vi om i en vennlig mail-passiar etter endt debatt. «Neste gang håper jeg vi kan diskutere noe mer interessant».

Annonse

Og slik avtalte vi kaffe, som vi har gjort alle de tre gangene vi har møttes til dyst. For å snakke om Nic og hennes urolige hjerte (som også er tittelen på hans biografi om henne), om de mørke 30-årene og kanskje litt om Reichs forsøk på å forene Freuds ideer med Marx sine. Utover å være opptatt og opplest på ruspolitiske emner som følge av min personlige reise og etterhvert mitt politiske engasjement, er jeg nemlig opptatt og til dels godt opplest på en rekke andre ting: Marx, Freud, Voltaire og Rousseau, Stalins Sovjet og Maos Kina, Romerriket, spillteori, amerikansk politikk, vedisk filosofi, Schopenhauer, buddhisme, gaming-kultur og så videre.

«Men du er annerledes» får jeg ofte høre som svar på mine hjertesukk. Jeg går kanskje og «tøffer meg med mine tykke Stalin-bøker», som jeg en gang fikk høre av en aldrende miljøterapaut, men jeg er overhodet ikke i denne kontekst alene om å ha interesser utover sprøyter, røykefolie og Lar-forskrifter.

Det finnes en hel verden utenfor Petters uteliggere. Joda, disse typene finnes, absolutt, og det er ikke uten grunn at jeg til stadighet påpeker viktigheten av å fokusere på at det – i motsetning til hva mange tenker – er én vei inn i rusavhengighet som peker seg ut på dystert vis: den som går via barndoms-traumer og inn i et voksenliv fylt med rus, kriminalitet og vold.

Men også blant disse er graden av homogenitet ettertrykkelig overdrevet, og til dels understreket av flere tiår med narkomane i offentligheten, som Jarle fra «Åpen post», Sigve Endresens fra «Store gutter gråter ikke» og Christopher Nielsens trøtte typer. Jeg kan nevne et utall brukere av problematiske doser illegal rus jeg er på fornavn med, som sysler med og funderer på de underligste ting. Alt fra robotteknologi via kuratorvirksomhet til sosiologiske studier og embete i høyesterett.

Så hvorfor finnes står fortsatt dette stereotypiske bildet av de rusavhengige fortsatt så sterkt i kulturen?

Popkulturkarakterer på drugs

At de mørkeste sjelene synger de lyseste sanger, er en velkjent trope fra popkulturell analyse. Og at dette mørket i våre kjæreste idoler innen pop, rock og hiphop ofte handler om rusbruk, er ingen statshemmelighet.

Janis Joplin, Jimi Hendrix og Jim Morrison snortet og sprøytet seg til døde. Keith Richards coinet det nå velkjente begrepet «cowboyfrokost» – heroin og kokain, også kjent som «speedball». Wu Tangs Clans Ol’ Dirty Bastard snøvlet sine siste linjer mens han overdoset på tramadol, Eminem poppet piller i alle regnbuens farger og house-legenden Eric Morillo gikk bort nylig etter en påstått dødelig miks av ketamin, MDMA og kokain.

Her i Norge har vi selvsagt, dypt tragisk, nå nylig Hank von Helvete (1964-2021) og hans «(anti)helt» Jokke (1964-2000) – alltid med kjøleskapet fullt av øl og årene fulle av dop. Men det er noe som skurrer ved dette bildet. I likhet med hvordan en del av disse ikonene blir fremstilt i media, kontra hvordan de blir omtalt av de som kjente dem. Jokkes bror, Christopher Nielsen – selv om han også erkjenner at det var et slit med en narkoman bror – har i årevis forsøkt uten nevneverdig hell å nyansere sin brors popkulturelle ettermæle.

«Det var jo meningen at Jokke skulle være en karakter, en tegneseriefigur. Det var fiksjon, noe vi fant på. Men fansen tok det jo jævla bokstavelig. Det var liksom ikke meningen,» sa han på en Trygdekontoret-sending der jeg jobbet som researcher bak kamera. Smått absurd å høre den legendariske tegneserieskaperen omtale sin bror nærmest som en oppfunnet karakter i en av sine mange striper om outsidere, men jeg mistenker et dypere poeng.

I samme tv-program jobbet jeg også da «riksnarkoman» Ninni Stoltenberg opptrådte på skjermen for siste gang. Hun i rampelyset som en kjendis-misbruker, men nykter under innspilling, jeg bak kamera proppfull av subutex og ansett som et talent i bransjen. Rollene ble ganske fort snudd om på, men bare halvveis. Omtrent samtidig som hun døde, overtok jeg stafettpinnen, i det minste delvis, som «riksnarkoman» med mine mange artikler og debatter.

Fokuset på Ninnis fortid som nettopp et stort og kreativt talent i tv-bransjen glimrer imidlertid med sitt fravær i sladrespaltene. Hvorfor det?

Mennesker som kan «jobbe»

Det handler om å «menneskeliggjøre dem» er refrenget hos statskanalen og deres konkurrenter. Forsøkene har vært mange og velmente, men det nevnte refrenget blir trettende etterhvert, spesielt for oss som bruker disse stoffene. «Narkomane er ikke noe fali’…» er ofte budskapet, som en slags hybrid mellom Ludvig fra Flåklypa og en Wam og Vennerød-inspirert sketsj fra «Lille lørdag».

De er bare litt stakkarslige, uvitende, monotone og lite orientert om samfunnet rundt seg. De mangler selvinnsikt, men har ofte et bredt smil på lur. Bare se på Ninnis mann Karljon i gladsakene om hans brede glis i Her og Nå, se på Svein kjent fra 18-19 sesonger med Petter Nyquist, der han prøver ting han ikke kan sammen med folk som ikke kan noen ting. «Se se så blid han er, da!»

Det er forventet at vi ikke skal bryte loven, selv om vi kun utsetter oss selv for risiko. Men nesten like forventet er det at hvis og når vi kommer ut av «rushelvetet», skal vi selge kaffe eller blader, eller om ekstra heldige få jobb i bedrifter som Stormberg og First Choice-hotellene, sammen med andre bærere av lyter, være seg blinde eller utviklingshemmede (ikke et vondt ord om hverken blinde eller utviklingshemmede).

Det er på tide å komme seg videre fra disse stakkarsliggjørende forsøk på «menneskeliggjøring».

Les også: La oss ikke rasere offentligheten i jakt på kjeltringer som bruker feil ord

Nazistisk speed-bender

Også i litteratur og politikk er rusavhengighet en ganske velkjent nisje. Men fokuset er ofte på dem som mislykkes grunnet sin rusbruk. Forfatteren William Burroughs endte livet sittende på trammen på sitt avsidesliggende gårdsbruk mens han vekselsvis skjøt på jordrotter med rifle og skjøt opp årene med heroin – og til slutt sin egen kone i hodet. Det er mindre fokus på at «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» (1886) ble skrevet i rekordfart fordi Robert L. Stevenson snortet amfetamin gjennom 60.000 ord.

Det er gjort et stort nummer ut av at Djengis Khans sønnesønn Ögedai Khan ikke klarte å erobre det europeiske kontinent ganske enkelt fordi han var alkis, mindre er sagt om at den britiske toppolitikeren Anthony Eden, med speed-sprøytene sine alltid parat i kofferten, i 15 år holdt et annet rus(mis)brukende politisk geni, nemlig Winston Churchill i ørene, og dermed kanskje indirekte reddet nettopp dette kontintet, før egen livsstil og en viss Suez-kanal ødela både karriere og til slutt livet sjøl for Eden.

Og når vi er inne på de store krigene i forrige århundre: Hitler var kanskje ikke veldig blid og grei, slik som Karljon og Svein Uteligger, men han var unektelig et, om ikke strategisk, så i det minste, retorisk geni. Og narkoman. Som nesten la hele Europa for sine føtter.

Og hadde det ikke vært for metamfetamin-bruken blant tyske soldater på både øst- og vestfront hadde krigens uunngåelige utfall kanskje vært uungåelig på et mye tidligere tidspunkt. Skal vi tro historiker Norman Ohler som har viet en hel bok om rusbruken i det ellers utad rus-illiberale tredje riket, så var den oppsiktsvekkende Blitzkrieg-suksessen mye takket være stoffet som senere satte New Mexico på kartet i «Breaking Bad» (2008).

Han går faktisk så langt som å si at det var mer på grunn av manglende forsyning av speed til frontlinjen enn av Stalin og Zhukovs lynraske manøvreringer, at nazistene ble stoppet noen steinkast øst for Borodino. Tenk på det.

Så neste gang du ser en narkoman og irriterer deg over at vedkommende ikke bare fikser seg selv – vit dette: Du har sannsynligvis aldri overvunnet et hinder av denne størrelsesorden. Aldri. Og personen du forakter for sin svakhet, har ofte vokst opp i ødelagte hjem. Og selv om det langt fra er umulig, er det kanskje heller ikke så rart man fortsetter, når vi ser hva mange er i stand til å oppnå som rusavhengige.

Les også: Nevromangfold er det mangfoldet som faktisk betyr noe

 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker