I min jobb som engelsklærer liker jeg å utforske temaet dystopi og utopi, altså historier om fremtiden hvor verden har utviklet seg i en radikalt positiv eller negativ retning.
Gjennom historier som Kurt Vonneguts «Harrison Bergeron» (1961) og filmer som «Her» lar elevene seg fascinere av hvordan tidligere kunstverk fremstiller datidens fremtiden og dagens nåtid.
De siste årene har jeg derimot merket meg noe fryktelig urovekkende. De fiktive dystopiene jeg underviser om, har i mange tilfeller blitt en realitet.
Når vi ser Black Mirror-episoden «Nosedive» (2016), må jeg fortelle elevene at det sosiale kredittsystemet som fremstilles, er blitt en realitet i Kina. Forteller jeg om «Terminator» (1984) og maskinenes krigføring, er det i en verden hvor droner herjer på slagmarken.
Studerer vi «V for Vendetta» (2005) og figuren «Valerie», legger jeg til at land som Egypt jakter LBHT-miljøer gjennom datingapper, og at organproduksjon fra bøker som «Never let me go» (2005) kan bli en realitet.