Hva får du ikke vite om du leser artikkelen «Derfor dreper menn partneren sin» på forskning.no?
På søndag repostet Norges fremste nettsted for forskningsformidling en snart ett år gammel sak på sin Facebook-side, med kommentaren:
«Kvinner har en mye høyere risiko for å bli drept av sine kjærester eller eks-menn enn omvendt. Ofte har mannen flere risikofaktorer som kan tolkes som «røde flagg», sier psykologspesialist Pål Grøndahl.»
Risikofaktorene er: «Har ofte vært vitne til vold i oppveksten. Har selv utøvd vold tidligere. Er tidligere vært domfelt. Har misbrukt alkohol og/eller andre rusmidler. Har stor aldersforskjell til offeret, er som regel mye eldre.»
Javisst. Lav inntekt og/eller arbeidsledighet kunne også vært nevnt. Men finnes det andre påfallende kjennetegn blant menn som dreper sine kvinner? Ja. Men de finner du et annet sted. For eksempel i VGs database over partnerdrap siden 2000:
Ikke nevn innvandringsdimensjonen
171 menn er blitt siktet eller dømt for drap på sin partner. Så mye som halvparten av dem er født i utlandet, med to utenlandske foreldre. Andelen utenlandskfødte i hele den norske befolkningen er 17 prosent. Vi har altså å gjøre med en enorm overrepresentasjon av gjerningsmenn som ikke er norskfødte.
Dette er gammelt nytt. Og kjent fra andre land. Allerede i 2001 kom en rapport i Sverige som viste at selv om andelen innvandrere i landet ikke var mer enn 10 prosent, var nesten 40 prosent av mennene som begikk partnerdrap, født i utlandet.
Det har også vært kjent i mange år at om lag to av tre beboere på norske krisesentrene har innvandringsbakgrunn.
Men denne dimensjonen blir ikke nevnt i artikkelen på Forskning.no. Selv ikke når tampen brenner for psykologen:
«Mange menn har et større kontrollbehov, behov for å eie og får sin æresfølelse i større grad truet hvis kvinnen for eksempel vil gå fra dem.»
«Mange menn». Men kanskje noen menn har større og skjørere æresfølelse enn andre? Knyttet til sin kulturelle bakgrunn? Og samtidig lavere terskel for å gjenopprette æren med vold og drap mot kvinner? VG-statistikken tyder på det. De fleste gjerningsmenn i norske partnerdrapssaker kommer fra Iran, Afghanistan, Eritrea, Irak og Somalia.
Så er spørsmålet: Hvorfor er denne åpenbart viktige risikofaktoren fraværende når Forskning.no tematiserer hvorfor menn dreper sine kvinner? Hvem er det som her svikter sitt opplysningsoppdrag? Forskningen, journalistikken eller begge deler?
Artikkelen inngår i et mønster fra Forskning.no. I 2012 publiserte nettstedet en artikkel med tittelen «Partnerdrap er et maskulint fenomen». Det handler om «menns behov for kontroll». I 2019 kom en artikkel om partnerdrap basert på engelsk og dansk forskning. Her het det også at gjerningsmennene har vært «svært kontrollerende», men:
«I England er det mer tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Mannen har større behov for å opprettholde kontrollen. Det er ikke like vanlig i Danmark.»
Men ingenting om at England – i større grad enn Danmark – har importert en kultur for sosial kontroll som får den tradisjonelle engelske kjønnskulturen til å fortone seg moderne, human og opplyst. I denne artikkelen viste Forskning.no også til VGs kartlegging av partnerdrap, uten å opplyse noe om gjerningmennenes landbakgrunn.
Nordmenn mest rasistisk i Europa?
I det hele tatt virker Forskning.no lite interessert i å tematisere problemer innad i innvandrermiljøer. Derimot er nettstedet svært opptatt av å fremstille majoritetsbefolkningen som et problem for innvandrere.
«Er nordmenn de mest rasistiske i Europa?» lød den friske tittelen på en artikkel i fjor sommer. Her intervjuet Forskning.no forskeren Christopher Bratt ved Høgskolen i Innlandet. Han har tittet nærmere på tallene i en europeisk holdningsundersøkelse. Den viste at «én av fem i [den norske] flertallsbefolkningen ga uttrykk for å tro på tradisjonell biologisk rasisme, et i europeisk sammenheng ganske lavt tall». Så langt, så bra.
Men – 67 prosent av nordmennene uttrykte tro på egen kulturs overlegenhet – langt flere enn svenskene (42 prosent) og franskmennene (27 prosent). Og siden Bratt mener at dagens rasisme ofte gir seg uttrykk i «kulturell rasisme», så kunne han konkludere at Norges var det mest rasistiske landet i Europa. Riktignok med et lite forbehold: to av tre nordmenn er ikke «skikkelige rasister», men «vi er nok mer rasistiske enn vi liker å tro.»
Det samme ble slått fast redaksjonelt i artikkelen: «Oppfatningen av at de med en viss hudfarge er født mer intelligente eller mer hardt arbeidende enn de med en annen hudfarge, gikk kraftig av moten etter andre verdenskrig, men lever fortsatt i og blant oss.»
At Norge preges av strukturell eller ubevisst rasisme, har vært et gjennomgående budskap i Forskning.nos dekning av temaet siden George Floyd- og Black Lives Matter-demonstrasjonene i 2020. Man berømmer aktivismen for å ha «synliggjort» rasismen, i stedet for å spørre om forskningen har avdekket den, i det monn som påstås av aktivistene. Her er et typisk sitat fra en kronikk av to førsteamanuensiser på Forskersonen, Forskning.nos kanal for debatt og populærvitenskap:
«Begreper som strukturell rasisme, mikroaggresjoner, interseksjonalitet og kritiske hvithetstudier setter et kritisk søkelys på vante forestillinger om rasisme. Rasisme er nemlig ikke noe som bare ekstremister driver med, det er ikke et tilbakelagt stadium av historien, og det er ikke noe som skjer andre steder. Rasisme er noe som angår oss alle, her og nå.»
Men hva slags definisjon av rasisme bygger dette på? Og hva skal til av dokumentasjon for å kalle rasismen i Norges for «strukturell»? Gudene vet. Og Forskning.no ser ikke ut til å bry seg med slike detaljer.
Det er viktigere å få forsker Cora Døving til å uttale at «vi faktisk ser hudfarge og at det kan relateres til en del assosiasjoner og fordommer».
Les også: Subjekt mener: Høyresiden burde passe seg for å ikke appropriere kanselleringskulturen
«Fortielsens brutalitet»
Et foreløpig høydepunkt i antirasistisk «forskningsformidling» på Forskning.no ble nådd i forrige uke med en høystemt kronikk om «fortielsens brutalitet» og «kulturen for bortforklaring» som sitter «dypt i samfunnsinstitusjonene».
Hovedbudskapet var at enkeltpersoners beretninger om rasisme må bli trodd, og behandles som «et fenomen med gyldighet». Hvorfor? Fordi: «Det å ikke bli trodd er ikke bare en provokasjon, men også en direkte krenkelse.»
Det kan også virke som Forskning.no ikke vil begå krenkelsen å refusere kronikker basert på retoriske aktivistklisjeer i stedet for et minstemål av empiri og analyse. Dette selv om Forskersonen ifølge seg selv «jobber for mer forskning og kunnskap i norsk offentlighet».
Og mens man kan komme med sterke og sveipende påstander om norsk rasisme på Forskning.no, uten noe krav til bevisførsel, stiller det seg annerledes når det gjelder sosial kontroll og æresrelatert vold i minoritetsmiljøer. Det er nemlig vanskelig å vite hvor alvorlig fenomenet er. Og undersøkelser omtalt på samme nettsted viser at nordmenn «stiller svært strenge krav til oppførsel og straffer uønsket atferd». For eksempel det å snike på trikken, kjøpe stjålne varer eller snyte på skatten.
Les også: Forskningen må også være kjønnssensitiv
Hva har dette med forskning å gjøre?
Forskning.nos redaksjonell linje i spørsmål som angår minoriteter kan dermed oppsummeres slik:
Still aldri et kritisk spørsmål om ukultur hos minoritetene selv.
Still aldri et kritisk spørsmål til forskere som gir seg ut for å stå på minoritetenes side.
Si aldri nei til en kronikk som svartmaler minoritetenes situasjon og legger skylden på en rasistisk majoritet.
Gjør ikke noe aktivt for bringe inn forskerstemmer som kan nyansere budskapet til nåtidens aktivistiske antirasisme.
Spørsmålet er bare: Hva har en så selektiv og skjev journalistikk med Forskning og kunnskapsformidling å gjøre? Hva skal vi med et forskningsnettsted som knapt er til å skille fra Utrop eller Antirasistisk senter?
Forskning.no drives i samarbeid med 80 av landets fremste forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Tror disse institusjonene at de får styrket sin tillit i befolkningen av å stå som avsendere av budskap som virker mer politisk motiverte enn forskningsbaserte?
Aksel Kjær Vidnes, ansvarlig redaktør i Forskning.no kjenner seg ikke igjen i kritikken, og svarer med innlegget «Kjetil Rolness misforstår om Forskning.no».
