Norge har langt flere single enn for 40 år siden, melder NRK. I 1980 var bare en femtedel av menn i alderen 18–29 single, i dag er det halvparten. I 1980 var drøyt fem prosent av kvinner 30–44 single og barnløse, nå er andelen doblet.
«Datingmarkedet rammer menn hardere enn kvinner», skriver Martin Ellingsen i Subjekt. Men hvis moderne dating er en dystopi for heterofile menn, hvordan kan det være bedre for heterofile kvinner? Begrunnelsen er at menn sveiper mange flere kvinner til høyre på Tinder. Men kvinner drømmer ikke om å bli bevisstløst høyresveipet av menn som like gjerne vi ha kontakt med tusen andre.
Kjønnene er ulike nok til at det gir liten mening å ønske seg inn i den andres situasjon på sjekkemarkedet.
Ulik lyst på nye partnere
Et mye sitert eksperiment involverte 96 studenter, halvparten av hvert kjønn. De ble oppsøkt av psykologistudenter som prøvde å sjekke dem opp på campus. Når kvinnene ble spurt av en mannlig student om de ville ha sex med ham samme kveld, svarte ingen ja. Når mennene fikk samme spørsmål fra en kvinnelig student, sa tre fjerdedeler ja. Etter fire år ble eksperimentet gjentatt med samme resultat, før det ble publisert i 1988.
Coolidge-effekten er et fenomen innen biologi og psykologi som har blitt observert i nesten alle pattedyrarter hvor det har blitt testet. Hanner får fornyet seksuell interesse om de introduseres for nye mottakelige seksualpartnere, selv etter å ha avvist tidligere partnere som er tilgjengelige.
Hunndyr viser langt mindre interesse for flere partnere. En omfattende studie fra 2021 viste at dette også gjelder for mennesker.
Vi begynner å hallusinere
Kvinner stiller høyere krav til et større utvalg av egenskaper hos en partner enn menn gjør. Det kan vi være glade for, for barn trenger ikke først og fremst foreldre som ser sexy ut på bilder. Tinder er laget av menn for at vi skal sveipe etter bilder, slik Facebook ble laget av en mann for å koble ansikter opp mot sivilstatus til studenter ved Harvard.
Problemet er ikke at 80 prosent av menn på Tinder er for lite attraktive. Problemet er at det er umulig å vite hvem de er. De fleste av dem har ingen tekst i profilen, og appen tillater heller ikke mer enn 500 tegn. I mangel av informasjon begynner vi å hallusinere. Det er godt dokumentert at vi tror folk med et attraktivt utseende har bedre egenskaper, så sant vi ikke vet bedre. Det gjelder begge kjønn. Noe annet vi har til felles, er at vi vil ha det beste vi tror vi kan få.
Den britiske modellen Stefan Pierre Tomlin ble høyresveipet av 14.600 på Tinder, uten at det hjalp. I vinter deltok han i dating-programmet «Written in the Stars» på Discovery+, fortsatt i håp om å finne noe annet enn kortvarige eventyr. I den forbindelse kunne han avsløre at hans drømmekvinne er en gift filmstjerne.
«Overchoice»-paradokset er godt kjent fra forskning. Mange valgmuligheter gjør det vanskeligere å ta valg og lettere å tvile på valg man har tatt.
Les også: Feiringen av enslighet er neppe løsningen på ensomhet
Må endre biologien
En undersøkelse fra 2019 viste at kvinner likte 4,5 prosent av mannlige profiler de så på Tinder, mens menn likte hele 61,2 prosent av kvinnene. Er løsningen at kvinner begynner å oppføre seg som menn? I så fall må vi endre biologien vår.
Å be single kvinner bli mindre kresne er som å be single menn takke nei til muligheter for sex. Kroppen vil stritte imot, og det er en grunn til at kroppen fungerer som den gjør. Istedenfor å stemple menn eller kvinner som feil, bør vi lære oss mer om hvordan vi er ulike, og jobbe hardere med å forstå hverandre.
Menn er programmert til å spre arvematerialet sitt vidt og bredt. Jeg sliter litt med å verdsette dette, men jeg innser at menneskeheten nok ville dødd ut for lengst om det ikke var slik. Kvinner er i større grad programmert til å knytte seg til folk de har sex med.
Det er ikke mangel på bakkekontakt fra ett kjønn som gjør nettdating dystopisk. Single menn som har kontakt med kroppen sin, vil i større grad ligge med folk uten å ville noe mer, så sant de får muligheten. Single kvinner med ditto bakkekontakt vil oppleve kjærlighetshormonet oksytocin så fort de får sex og «varm partnerkontakt», i langt større doser enn menn. Det gjør oss mer utsatt for falske forhåpninger om forhold på tynt grunnlag.
Jeg er helt enig med Ellingsen i at Tinder forsterker skjevhetene som allerede finnes på datingmarkedet. I en ideell verden ville Bill Gates kjøpt opp Tinder og omdannet det til cyberfriends.com anno 1996, et digitalt møtested med mye tekst og null bilder, hvor vi kunne velge mellom et par dusin profiler fra vårt eget geografiske område.
Jeg var selv på Cyberfriends i 1996 og kan bekrefte at det var cirka 20 norske menn der. En av dem ble kjæresten min i fire år. Med Tinder virker dette som en fjern drøm. Ikke fordi det ikke finnes bra menn der, men fordi for mye overlates til fantasien – samtidig som vi får altfor mange valgmuligheter.
Les også: Tindringen når nye høyder tross covid-19
