3. november svarte Almir Martin på min etterlysning av dokumentasjon på hans påstand om at muslimer i Norge blir mer konservative. Først vil jeg understreke at jeg tar eksemplene han viser til fra Proba-rapporten på største alvor. Negativ sosial kontroll, religiøst press, trakassering av homofile og begrensninger på unges frihet er uakseptabelt. Dette skal vi […]
3. november svarte Almir Martin på min etterlysning av dokumentasjon på hans påstand om at muslimer i Norge blir mer konservative.
Først vil jeg understreke at jeg tar eksemplene han viser til fra Proba-rapporten på største alvor. Negativ sosial kontroll, religiøst press, trakassering av homofile og begrensninger på unges frihet er uakseptabelt.
Dette skal vi ikke bortforklare, uansett hvilken religion eller kultur det gjelder.
Men mitt opprinnelige spørsmål står fortsatt ubesvart: Dokumenterer rapportene Martin viser til, at muslimer i Norge generelt har blitt mer religiøst eller sosialt konservative over tid?
Det er en vesentlig forskjell mellom å dokumentere at konservative holdninger og sosial kontroll finnes, og å dokumentere at de har økt. Det første er godt dokumentert. Det andre krever forskning som undersøker utvikling over tid og sammenligner generasjoner.
Les også: Bufdir har hatt syv fagdager om kristen sosial kontroll. Kan ikke vise til én om muslimsk
Forskning viser mer liberale holdninger
I artikkelen «Stability and change in attitudes towards homosexuality among immigrant-origin adolescents in Norway» (2021) undersøker Erika Braanen Sterri holdninger til homofili blant ungdom med
innvandrerbakgrunn.
Studien finner tegn til en utvikling i mer tolerant retning. Ungdommene oppfatter seg selv som mer tolerante enn foreldrene, og lengre botid i Norge henger sammen med større aksept for homofili. Studien viser også at ungdom med innvandrerbakgrunn har mer liberale holdninger enn ungdom i foreldrenes opprinnelsesland.
Det finnes fortsatt betydelige forskjeller mellom gruppene, blant annet etter landbakgrunn og religiøs tilhørighet. Studien er heller ikke en direkte måling av holdningsendringer hos de samme foreldrene og barna over tid. Likevel gir den viktige indikasjoner på at holdningene blant ungdom med innvandrerbakgrunn beveger seg i mer tolerant retning.
Et nyere kunnskapsbidrag er Fafo-rapporten «Tilhørighet og friksjon». Hverdagsliv og integrering blant personer med innvandrerbakgrunn i Norge» (2026), skrevet av Jon Horgen Friberg, Erika Braanen Sterri, Hedda Flatø og Kristin Dalen.
Rapporten bygger på en landsdekkende spørreundersøkelse gjennomført høsten 2025. Jeg vil særlig trekke frem funnene om kjønnsroller på side 101 og holdninger til homofili på side 107.
Den viser blant annet at norskfødte med innvandrerbakgrunn er mer positive til homofili enn personer som selv har innvandret. Den viser også sammenhenger mellom botid og mer liberale holdninger på flere områder. Rapporten omfatter personer med innvandrerbakgrunn generelt, så funnene kan ikke uten videre tolkes som særskilte funn om muslimer.
Les også: Hijab er et uttrykk for islamsk fascisme. Den har ingenting i norsk politiuniform å gjøre
Religiøsitet og konservatisme er ikke det samme
I studien «Decline, Revival, Change? Religious Adaptations among Muslim and Non-Muslim Immigrant Origin Youth in Norway» (2021) undersøker Jon Horgen Friberg og Erika Braanen Sterri religiøs tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn.
Forskerne finner en betydelig kontinuitet i religiøsiteten blant muslimsk ungdom, samtidig som de finner tegn til religiøs nedgang og individualisering av tro blant ungdom med innvandrerbakgrunn. Disse endringsprosessene ser ut til å gå langsommere blant muslimer enn blant ikke-muslimer. Men de skjer.
Dette er et viktig skille. Religiøs tilhørighet og praksis er ikke nødvendigvis det samme som holdninger til homofili, likestilling og andre samfunnsspørsmål. Det er fullt mulig å være religiøs og samtidig bli mer liberal i synet på homofili og likestilling.
Også Jon Horgen Fribergs forskning på foreldreskap og sosial kontroll gir et relevant perspektiv. I «Konflikt, fellesskap og forandring» (2019) undersøker han familier med bakgrunn fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. Han finner en sammenheng mellom lengre botid og mindre strenge foreldrerestriksjoner.
Det betyr ikke at sosial kontroll er borte, eller at alle familier utvikler seg likt. Men dette er også et funn vi må ta med når vi diskuterer hvordan sosial kontroll og foreldrepraksis utvikler seg over tid.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Erfaringer kan ikke erstatte forskning
Jeg betviler ikke Martins erfaringer fra skolen. Han kan ha observert at enkelte ungdomsmiljøer har blitt mer normregulerende. Det fortjener å bli tatt på alvor.
Men erfaringer fra arbeidslivet er ikke representative undersøkelser. Det gjelder hans erfaringer, akkurat som det gjelder mine erfaringer som skeiv muslim og gjennom skolebesøk, dialogmøter og møter med ungdom med ulik bakgrunn.
Jeg har møtt ungdommer med muslimsk bakgrunn som viser stor respekt for homofile og transpersoner, og som utfordrer fordommer i sine egne miljøer. Jeg har også møtt ungdommer med etnisk norsk bakgrunn som uttrykker svært negative holdninger til homofili. Dette beviser ikke at den ene gruppen er mer tolerant enn den andre. Det viser hvor store individuelle forskjeller som finnes, og hvor forsiktige vi må være med generaliseringer.
Les også: Hatkriminalitet mot skeive er også et integreringsproblem
Vi må undersøke utviklingen
Jeg mener ikke at Martin tar feil når han peker på religiøst press, homofobi eller sosial kontroll i enkelte muslimske miljøer. Dette er reelle utfordringer. Jeg mener heller ikke at forskningen viser at alle muslimske miljøer blir mer liberale på alle områder.
Men når vi skal svare på spørsmålet om muslimer i Norge generelt blir mer konservative, må vi se på hele forskningsbildet. Studiene jeg har vist til, peker på mer liberale holdninger til homofili og kjønnsroller med økt botid og på tvers av generasjoner, samtidig som religiøsiteten blant mange unge muslimer holder seg relativt stabil.
Dette er ikke nødvendigvis motstridende funn. De handler om ulike dimensjoner av religion og samfunnsholdninger.
Vi må kunne kritisere religiøs sosial kontroll og homofobi uten å fremstille muslimer som én gruppe som stadig blir mer konservativ.
Min innvending til Martin er derfor ikke at problemene han beskriver, ikke finnes. Den er at han trekker en konklusjon om en generell utvikling som dokumentasjonen hans ikke gir tilstrekkelig grunnlag for.
Skal vi slå fast at muslimer i Norge blir mer konservative, må vi undersøke utviklingen over tid og måle konkrete holdninger.
Les også: 88 år er gått siden Krystallnatten. Fortsatt lever de samme konspirasjonsteoriene
