Fra 1. juli skal buss, båt, bysykkel og tog være gratis – for alle innbyggere i Stavanger.
Prislappen?
200 millioner.
Tilsynelatende er dette et kult initiativ for å få flere til å ta bussen. Men man har prøvd slike ordninger flere steder, uten at det nødvendigvis har ført til at flere lar bilen stå, og det er få om noen steder som har fått en slik ordning permanent. Dessuten er tilbudet kostbart, og svært skjevt.
Pengene i sin helhet kunne løftet busstilbudet betraktelig, også i de mindre bydelene. For det er store forskjeller på hvor ofte bussen går de ulike stedene, og noen hadde nok heller satt pris på hyppigere avganger, heller enn gratis avganger. Det hjelper ikke så mye at bussen er gratis, om den ikke kommer når du trenger den.
For ikke å snakke om at det er mange områder som sårt kunne trengt disse millionene. For eksempel i helse- og omsorgssektoren, som de seneste årene har fått flere titalls sengeposter nedlagt. I tillegg er barnefattigdommen økende, og langt flere enn før er under fattigdomsgrensen i Norge. Hva med å heller hjelpe dem? Familiene som må prioritere bort fritidsaktiviteter, barnebursdager og ferier, for å i det hele tatt ha mat på bordet.
Stavanger kommune mangler også 320 lovpålagte kommunale boliger til en sum av 1,2 milliarder kroner, men det er det ikke penger til i budsjettet. Dette viser at pengene burde blitt brukt på en helt annen måte, og til tiltak som faktisk er helt avgjørende for folks liv.
Gratis buss i seg selv er ikke et negativt tiltak. Det er bra for folks lommebøker, og også for klima og miljø. Men dersom denne pengebruken går utover andre tjenester som hadde betydd tak over hodet for flere mennesker, burde og kunne Stavanger kommune prioritert annerledes.
