«Visst fanden skal der skytes med skarpt!»
Slik lød oberst Birger Eriksens berømte svar til sin nølende nestkommandør og sjefen for torpedobatteriet før Blücher ble sendt til bunns av Oslofjorden 9. april 1940. Kongefamilien og regjeringen fikk dermed kommet seg unna i tide.
Eksempelet illustrerer at noen situasjoner krever mer enn andre at den som har makt til å påvirke, bruker sin pondus. Krigen på Gazastripen, og propagandakrigen rundt denne, er en opplagt kandidat. Og hver og en av oss har forskjellige muligheter.
Ingen har større makt til å påvirke enn de som sitter tettest på maktens korridorer, eller har innpass til en plattform med et stort publikum å inspirere.
Bomskudd, woke og en stråmann fra Rolness
Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (kjent fra Karpe-duoen) nådde bredt med sin kronikk i landets største papiravis, Aftenposten.
I denne utdyper han sin nylige kritikk av VGs daværende politiske redaktør, Hanne Skartveit, «for tydelig å ta [Israels] side i konflikten mellom Israel og Palestina». Kjetil Rolness fikk med seg dette, og rykket ut i Nettavisen til forsvar for den nå avgåtte VG-redaktøren.
Rolness åpner innlegget med et personangrep og diverse karakteristikker, og legger stor vekt på Karpe-artistens bruk av «Ren ondskap» som tittel på en Instagram-post. Ut fra disse to ordene diagnostiserer sosiolog Rolness at «Norges mest feirede artist er blitt så høy på seg selv at han ikke lenger vet å begrense seg – verken i raus ordbruk, selvsikker belæring eller moralsk fordømmelse». Rolness hadde imidlertid ikke fått med seg at tittelen var et retorisk grep, valgt fordi «Ren ondskap» var tittelen på VG-innlegget posten kritiserte. Tiraden blir dermed ikke spesielt velplassert.
Rolness tar også i bruk shaming, en kjent woke-teknikk, og ytrer implisitt at hensynet til (Skartveits) personlige forhold er viktigere enn diskusjonen om toneangivende kommentatorers objektivitet i en kritisk, propagandapreget og fastlåst konflikt. Ikke nok med det: han konstruerer også en stråmann av det han kaller «Magdis hovedpåstand», som ifølge Rolness skal være «at hennes ståsted som «Israel-venn» kommer fram i ett og alt».
Rolness siterer så to skildringer fra Skartveit, der den ene er en «objektiv» anerkjennelse av at begge parter er utsatt for lidelser (men ikke et ord om verken omfang eller maktforhold). Hovedproblemet er at Rolness ser bort fra det Abdelmaguid faktisk skrev, nemlig at Skartveits slagside gjelder «omtrent hver eneste kommentar», ikke alle.
Med inderlig tillit til egne karakteristikker og vurderinger, er veien beredt til en selvtilfreds sorti: «Noen ganger burde kunstnerne holde seg til kunsten», avslutter han. Abdelmaguid burde altså rappe sine ytringer, og stå over skriftlige eskapader i Palestina-spørsmålet. Det som skulle vært Rolness’ punchline, blir en showartist som møter seg selv i døra.
Les også: Ingen gråter for menn i krig
«Okkupanten er mindre ille enn Hamas»
De som forsvarer Israels maktbruk, starter gjerne tidsregningen 7. oktober 2023, og utroper okkupanten som den minst ille av de to, fordi Israel angivelig ikke bevisst dreper sivile.
Bombene som regner over Gazastripen, dreper vitterlig ufattelig mange tusen sivile, nær halvparten av dem barn, og Israel vet dette like godt som alle oss andre. Okkupantens respons er ikke akkurat et rosetog. Statsminister Netanyahu gjorde det klart allerede første dag at «vi vil ta kraftig hevn».
Bomberegnet er så ekstremt at hele kvartaler jevnes med jorden, flyktningleirer bombes, kritisk offentlig infrastruktur og travle gater likeså. Og når det israelske forsvarsdepartementet publiserer en filmsnutt på X av en sikkerhetsvakt med batong på et Gaza-sykehus, og forteller at dette er en Hamas-soldat, minsker ikke dette uroen rundt hvordan Israel plukker sine bombemål. Denne desinformasjonen ble etterpå delt fra staten Israels offisielle konto, og spredt til ni millioner brukere, som ble gitt feil inntrykk av situasjonen.
Allerede for tre uker siden begynte uavhengige FN-spesialrapportører å advare om risikoen for folkemord. Uansett om hvert enkelt drap ikke er overlagt, er det opplagt for de fleste at Israel ikke ville bombet en eneste sivil bygning der man visste at det var gisler av «deres egne», og at hevn er en betydelig motivasjonsfaktor. Det er samtidig viktig å understreke det særlige ansvaret Israel har som okkupant for å ta vare på sivilbefolkningen.
En brutal okkupasjon
En 16-årig ulovlig blokade, som ble tilnærmet hermetisk for en måned siden, resulterer ifølge hjelpearbeidere inne i Gaza i en akutt humanitær krise der folk hver eneste dag dør av mangel på mat, vann, strøm/drivstoff og medisiner. Selv sykehusene nektes drivstoff og medisiner helt nødvendige for å holde driften i gang.
I tillegg til den langvarige blokaden kommer flere generasjoner med brutal okkupasjon og fordrivelse, apartheid, vilkårlige drap, kollektiv avstraffelse og avsindig overdrevne represalier for småting som steinkasting og avfyring av hjemmelagde raketter som utgjør minimal risiko. Å ignorere dette og fabulere om at den ene parten er grunnleggende dårlige mennesker, blir som å tilskrive den skyhøye tilbakefallsprosenten i amerikanske fengsler den innsatte selv, og ikke fengselssystemet eller omgivelsene. Selv tibetanske buddhistmunker koker over når en okkupant terger dem nok. Selv barn blir rebelske og voldelige under abnorme omstendigheter.
Palestinernes grunnleggende menneskelige behov, som et samlet internasjonalt samfunn i praksis ignorerer, forsvinner ikke med Hamas. Redaktør for den UK-baserte kanalen Middle East Eye, David Hearst, forklarer dette på en jordnær måte: Hver dag befolkningen bombes, nektes mat, vann og medisiner, og tvangsflyttes, er en ny dag med folkerettsbrudd, der det fødes nytt hat og nye krigere til utrettelig kamp mot den undertrykkende okkupasjonsmakten.
Hvor mye kan vi spare i penger og lidelser ved å investere i tiltak som hindrer omfattende terrorangrep, målt opp mot de stadige krigenes menneskelige og økonomiske kostnader?
Les også: Det er helt greit å ikke ta stilling i Israel-Palestina-konflikten
Sanksjoner
«Visst fanden skal der skytes med skarpt!» Forholdene vi nå bevitner, fordrer tydeligere tale enn noensinne. De som har forbindelser, må bruke dem for å få slutt på krigen, blokaden, okkupasjonen og alle former for apartheid. Slike virkemidler er som tatt ut av historiens lærebok om kontraproduktiv konfliktløsing.
Det internasjonale samfunnet må stille klare krav – særlig til Israel, som okkupant og suverent sterkeste part – og bygge et levelig kompromiss som sikrer fred og trygghet for begge parter, og støtte opp om dette.
Videre kurs som i dag vil øke den palestinske motstanden, og forvandle det vesle som er igjen av internasjonal velvilje, til unison motarbeidelse og sanksjoner. Den dagen USA ser seg nødt til å prioritere kritiske nasjonale saker, eller blir politisk presset til å stanse militærstøtten til Israel, vil det være for sent for Israel å starte helomvendingen fra folkerettsstridige til fredsbyggende metoder.
Så lenge Israel og krigspartner USA tydelig insisterer på å fortsette sin katastrofale kurs, er sanksjoner det mest omsorgsfulle man kan gi dem.
