Løsningen for kunstnerøkonomien og for søknadsskrivende kunstnere er å også se utenfor de tradisjonelle søknadsstedene og ha et mangfold av inntekter.
Subjekt har to ganger den siste uken fokusert på kunstnernes søknadsskriving, gjennom nyhetsartikkelen onsdag 8. november, «Ut mot «søknadstyranniet» i kulturlivet: – Jeg er drittlei» og i Brynhild G. Winthers debattinnlegg som svarer «Kva er alternativet til søknadssystemet?».
Der Helene Aalborg og Ingerid Jordal i artikkelen fra 8. november opplever søknadsskriving som negativt og særlig reagerer på at det sjelden er begrunnelser på avslag, savner Brynhild G. Winther at de kommer med alternativ til dagens ordning.
Jeg kan være enig i at avslag uten begrunnelser er en uting, men dette er ikke enestående i kunst- og kultursammenheng. Men det er like fullt mulig å gi begrunnelser.
Et godt eksempel jeg nylig var borte i, er Forskningsrådets begrunnelse på et avslag, der det sto noe liknende dette: «Prosjektet oppleves å være for tett på drift». Mottakeren delte ikke saksbehandlers begrunnelse for avslaget, men så samtidig at prosjektet, som handlet om en videreutvikling, sett opp mot mange andre søkeres helt nye prosjekter kunne oppleves nettopp som drift. Løsningen for den som fikk avslaget, var å akseptere det og i neste omgang få frem bedre hvordan prosjektet skiller seg ut fra ordinær drift.
Her er både det å søke samme sted en gang til og i tillegg se seg om etter flere andre søkersteder aktuelt. Dette eksempelet viser at begrunnelser har sin hensikt, og ga i dette tilfellet innsikt i hvordan søknaden med små grep kunne gjøres bedre slik at den i neste omgang har større sjanse for å resultere i søknadsjubel.
Les også: Det er for sent å demonstrere
En snever debatt
Løsningen på «søknadstyranniet» er ikke å ta bort dagens ordninger, men utvide og supplere dem.
Det profesjonelle kunst- og kulturlivets tilskuddsordninger er få og summene lave i forhold til mange tilskudd innen for eksempel næring, helse og frivillighet. Kjennetegnet ved kunstneres søknadsliv er at svært mange søker om de samme små midlene.
Det klassiske eksempelet er Statens kunstnerstipend, som hadde en gjennomsnittlig innvilgelsesrate på 9 prosent i 2023. Om en tar bort diversestipendene og ser kun på arbeidsstipendene for fjoråret, ligger innvilgelsesprosenten på mellom 3 – 7 prosent.
Jeg mener at løsningen ligger i at kunstnerne i større grad åpner opp for å se andre steder å søke midler, og at bransjeorganisasjoner med flere setter seg inn i mulighetene for å søke om å ta kunstnerskap videre inn i andre typer tilskuddsordninger. For flere andre tilskuddsordninger utenfor kunst- og kulturfeltet er også innvilgelsesraten betydelig høyere.
I tillegg kan det ligge en stor fordel inntektsmessig i å se de ulike inntektene mer i sammenheng. I over 22 år har jeg tatt tak i ulike kunstnere og kulturvirksomheters inntekts- og søknadsmuligheter. Jeg har erfart at om kunstnerne kombinerer tilskudd og salg, eller folkefinansiering, spons og salg, kan det gi gullkombinasjoner. Det kan for eksempel være slik at et tilskudd kan føre til større oppmerksomhet og økt salgsmessig etterspørsel fra en helt ny målgruppe, mens en folkefinansieringskampanje kan utløse sponsormuligheter og mersalg i forkant, under og etter kampanjen.
Jeg ser at det å planlegge søknads- og inntektslivet sitt godt, teste ut flere søknadssteder og inntektsmuligheter ofte er en nøkkel til et bærekraftig kunstnerskap. Det jeg savner i debatten om søknadsskriving, er nyanseringer, flere perspektiver på ulike sider av søknadslivet, grundige gjennomganger av faktiske tall og flere uttalelser fra et stort omfang av ulike tilskuddsaktører.
Les også: Teaterbransjen har long covid. Er kunstformen i ferd med å dø ut?
