I første seminar på mastergraden min i religionsvitenskap ved NTNU ble vi bedt om å ta en håndsopprekning på hvor vi sto i den epistemologiske diskusjonen om «essensialisme» versus «sosialkonstruktivisme».
Førstnevnte kan sies å omhandle ideen om at det er en «essens» der ute vi forsøker å gripe med ordene våre, mens «sosialkonstruktivisme» i større grad omhandler at ordene og deres betydning er konstruert, snarere enn å peke på en objektiv realitet.
Til tross for at jeg stusset litt over at jeg var eneste i klassen som rakk opp hånden som «essensialist» (det skal sies at det var en svært liten klasse), oppfattet jeg likevel at bakgrunnen for håndsopprekningen var at dette er to legitime posisjoner som eksisterer i faget.
Dette endret seg imidlertid da jeg i introduksjonsboken på pensum leste at essensialisme «stort sett er ansett for å være noe negativt» etter postmodernismen kom». Dette fremsto for meg som en voldsom krass bedømmelse av det som har mer eller mindre alltid har vært dominerende epistemologisk posisjon på universitetet, uavhengig av disiplin. Men la gå.
Videre proklamerte en av mine forelesere at «religion ikke har noen substans», mens en av mine masterveiledere fortalte meg at «innen religionsvitenskap begynner vi med premisset om at religion er et produkt av diskurs, så jobber vi videre derifra». Sistnevnte fremstår for meg som en helt spinnvill påstand, og kan etter mitt syn sidestilles med en professor i statsvitenskap som sier til sine elever at «vi begynner vi med antakelsen om at venstresiden har rett, så jobber vi videre derifra».