Julie Gjestrum skrev den 30. november et tilsvar til mitt debattinnlegg om dagens religionsvitenskap.
I det som til tider ligner mer på slampoesi enn et debattinnlegg, kan jeg lese at jeg både «biter av min egen hale», «gjennom hele teksten motstrider meg selv», og «kanskje ikke hadde noe på universitetet å gjøre i utgangspunktet».
I tillegg til at mange av Gjestrum sine poenger omhandler meg snarere enn teksten min, er de ofte blottet for en medfølgende begrunnelse. Dette gjør det vanskelig å respondere, men jeg kan forsøke etter beste evne å svare på de delene som er konkrete.
Les også: Mektige feminister har demonisert majoritetsmenn i årevis. Nå skal menn tro at de bryr seg
Ulik definisjon
Gjestrum skriver at jeg melder meg ut «ved den minste faglige motstand». Jeg undrer hva som er «reell akademisk motstand» i Gjestrums øyne?
Jeg skriver at jeg ikke har funnet en eneste essensialist, hverken på pensum eller instituttet. Naturligvis er det ikke slik at førsteamanuensiser kommer inn med batong og krever at vi skriver kjærlighetsdikt om Foucault, men hva angår posisjonen til de vi leser og hører på, kunne skjevheten vanskelig vært større.
Gjestrum skriver videre at «en introduksjonsbok var nok til å vippe det essensialistiske synet av pinnen». Dette fremstår i beste fall uvitende, i verste fall uærlig, da jeg i min tekst tydelig poengterer at dette gjaldt alle bøkene. Det er forskjell på én bok, og et helt pensum.
Videre skriver Gjestrum at det «å fremstille religionsvitenskapelig forskning som svak eller dårlig fordi den anvender ulike perspektiver, er å skyte seg selv i foten». Jeg har vanskelig for å finne en setning som kunne vært mer motsatt av mitt budskap. Hele min tekst omhandler mangel på meningsmangfold. At alle forfatterne jeg hadde på pensum, tilhørte ett perspektiv. Hvordan dette kan tolkes som en klagesang mot ulike perspektiver, er vanskelig for meg å forstå.
Les også: Vi må ta religion mer på alvor. La oss bringe flere seremonier inn i de tusen hjem
Viktigheten av kontekst
Til min kritikk av at vi aldri studerer de religiøse tekstene, ritualene eller institusjonene i seg selv, sier Gjestrum at studieobjektet «må settes i en kontekst» og at det «å kun beskrive et religiøst fenomen gir ingen nytte».
Jeg er til en viss grad enig i dette. Vi har alle sammen visse antakelser og forståelsesrammer vi går inn i en tekst med, som enten vi vil det eller ei, former hvordan vi leser teksten.
På samme måte er en gitt tilnærming nødvendig innenfor akademisk arbeid, da du ikke kan angripe noe fra hundre vinkler samtidig. Men det følger på ingen måte ut ifra dette at religion primært bør studeres historisk, økonomisk eller politisk. At tilnærming er en nødvendighet, betyr ikke at din tilnærming er god.
Tvert imot vil jeg beskrive disse tilnærmingene som mangelfulle, da de alle sammen går rundt grøten. De studerer de omsvermende elementene, men aldri tingen i seg selv. Et halvgodt eksempel kan være om vi på et Bob Dylan-institutt kun studerte de politiske, økonomiske eller historiske aspektene ved ham. Ville ikke det åpenbare spørsmålet vært: hvorfor er det ingen som studerer Bob Dylan?
Det samme kan sies om religionsvitenskap. Vårt fagfelt er «religion». Ikke «de politiske aspektene ved religion», «de økonomiske aspektene ved religion» eller «de historiske aspektene ved religion». Følgelig bør vår primære beskjeftigelse være å forsøke å forstå fenomenet i og for seg selv. Lese tekster med et ønske om å forstå forfatterens intensjon. Ikke alltid få det hele til å passe inn i et eller annet undertrykkelsesnarrativ vi har bestemt oss for på forhånd.
Om Gjestrum er bekymret for hvorvidt en slik tilnærming, uten det hun kaller «kontekst», kan la seg gjøre, vil jeg minne om at det er hvordan religion alltid har blitt studert. Så det bør være mulig.