Civitas Oda Oline Omdal skriver mandag i Subjekt at venstresidens lave oppslutning blant unge skyldes dens manglende evne eller vilje til å lytte.
Hun skriver «Jeg tror unge rømmer til høyresiden fordi venstresiden ikke har svar, og hvis de har det, er det som regel bare et penge-svar. Som å øke skattene for noen, for så å dele ut noe gratis i den andre enden.»
Et slikt svar er dog mer enn et penge-svar. For når venstresiden snakker om fordeling og «forskjells-Norge», glemmer den som regel å nevne at velferdsgoder ikke er en form for veldedighet. Venstresiden er rett og slett for dårlig til å si rett ut at skatt er noe man pålegger de rike, fordi de tar profitt fra arbeiderne, som skaper overskuddet som gjør de rike velstående.
Skatt er med andre ord noe man tar fra noen som fra før har tatt, og fornuftig skattelegging er derfor ikke en form for kristen veldedighet, men sosialistisk klassekamp.
Les også: Europeiske bønder gjør opprør. Norske politikere burde bli skremt
Klassekamp og konspirasjonsteorier
Klassekamp er neppe hva Omdal og øvrige Civita-rådgivere vil råde venstresiden til. Muligens håper de på at hele venstresiden skal gjøre som de sosialdemokratiske partiene: å gå til høyre.
Dette er imidlertid hva de sosialdemokratiske partiene som styrte Europa for 50 år siden har gjort de senere årene, og det har svekket dem kraftig. Av den grunn bør venstresiden spørre seg om den ikke hadde gjort klokt i å ta et steg til venstre.
Siden 2020 har man hatt tre år med reallønnsnedgang i Norge, så potensialet for venstresidepolitikk burde absolutt være der. Et hinder på veien er venstresidens evne til å sette rammene for debatten og viljen til å utfordre det etablerte. Denne viljen synes nemlig å være altfor svak til å ha gjennomslagskraften som trengs.
Et eksempel på dette fikk man på NRKs Helgemorgen 23. april 2022, hvor venstresideideolog Magnus Marsdal var invitert for å diskutere nettstedet Steigan.nos dekning av Ukraina-krigen. Marsdal hadde imidlertid
mer på hjertet, og innledet med å fortelle om hvor sjokkert han var over Steigan.nos dekning av korona-nedstengningen.
Denne dekningen hørte ifølge Marsdal ikke hjemme i dannet politisk debatt, fordi den var «monokausal» og konspirasjonsteoretisk». At nedstengningen hadde endt med at verdens rikeste hadde blitt billioner av dollar rikere mens vanlige folk hadde blitt billioner av dollar fattigere, var han ikke uenig i, men dog lite interessert i å diskutere.
Marsdals beskjed til vanlige folk var med andre ord: «Ja, dere har blitt fattigere, men verre er det at enkelte forklarer fattigdommen som et resultat av en konspirasjon.» Dette er dessverre symptomatisk for en venstreside som har vært mer opptatt av å føre kamp mot såkalte konspirasjonsteorier enn å føre kamp mot utbyttingen av arbeiderklassen. Derfor blir den også irrelevant for stadig større deler av befolkningen, som åpenbart lider mer under inflasjon og gjeld enn «spredningen av konspirasjonsteorier».
Les også: Det er ikke rart noen ble radikalisert under pandemien
Mangel på mot
I likhet med den tverrpolitiske villfarelsen, som man rett og slett må omtale kampen mot konspirasjonsteorier som, har venstresiden i stor grad fått holde andre former for uheldig metapolitikk for seg selv.
For eksempel har den fått kose seg med det amerikanske woke- fenomenet, som går ut på å bruke det som i bunn og grunn er gode saker til å herse med folk. Derfor tar Omdal feil når hun påstår at venstresiden ikke stiller krav til ungdommen. Den USA-inspirerte venstresiden, som ungdommen ofte møter på nettet, bombarderer dem med krav til korrekt oppførsel og språkbruk. Dette har enkelte steder gått så langt som at man for eksempel i Sverige har klaget inn lektorer – ikke for å ha omtalt noen som «neger» – men for å i det hele tatt si «neger». Det heter seg nemlig n-ordet.
At man ved å gjøre ordet i seg selv – og ikke bare en bestemt bruk av det – ulovlig, gjør ordet til et tabuord og dermed også et populært banneord, er visst underordnet. Den gode moral skal stappes nedi kjeften på alle, inkludert ungdommen, som i tillegg sliter med kroppspress og jaget etter status og vellykkethet som kapitalismen fører med seg.
Å oppfordre ungdommen til å rekke finger til den hedonistiske individualismens krav om forbruk og overfladisk suksess, som strengt tatt er en ny form for slavemoral, er langt bedre identitetspolitikk enn dagens misforståtte antirasisme og homokamp, som ser ut til å ha glemt både solidaritet og toleranse. Heller enn å ta «de slemme», bør fokuset være på å kaste av seg selv, og folk i rundt seg, undertrykkende verdier.
For å få til dette trengs mot. Mot er det første dagens venstreside trenger. Det er mangelen på mot som gjør at man ikke tør å snakke om klassekamp. Det er mangel på mot som gjør at man ikke tør å føre kamp mot ranet av arbeiderklassen. Det er mangel på mot som gjøre at man ikke fører kulturkamp mot kapitalismens tomme verdier.
