Nylig kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med fjorårets fødselstall. Det var det laveste noensinne: 1,4 barn per kvinne i gjennomsnitt.
Vi opplever paradokset med at folketallet de siste 15 årene har økt betydelig, fra 4,8 millioner i 2009 til at vi nå nærmer oss 5,6 millioner, mens antallet barn som fødes, har gått betydelig ned, fra nær 62.000 for 15 år siden til under 52.000 de siste to årene.
Flere aviser har hatt innlegg som uttrykker stor bekymring. I Subjekt har Martin Ellingsen et innlegg 19. mars. Der er flere grunner til å fortvile over utviklingen, men i innleggene koker dette først og fremst ned til ett område: Økonomi og velferd. Men er det grunnlag for denne bekymringen?
Se på våre politikere. Uttrykker de noen kriseforståelse? Det er ikke lett å registrere. Og grunnen ligger nok noen få år tilbake.
Les også: FHI kan fremdeles ikke vise til en medisinsk begrunnelse for at de unge skulle vaksineres i 2021
Hvorfor politikerne ikke har panikk
I 2019 kom SSB-rapporten av Bjertnæs, Holmøy, Strøm: «Langsiktige virkninger på offentlige finanser og verdiskapning av endringer i fruktbarhet» Den viser at økte fødselstall ikke vil gi noen økonomisk og velferdsmessig gevinst.
Tvert imot vil det frem mot 2060 være mer lønnsomt for Norge med lave fødselstall. Etter 2060 spiller det liten rolle hvilken vei utviklingen av fødselstallene har lagt seg på. Grunnen til at rapporten konkluderer slik, er ikke så underlig. Barn koster: Fødselspermisjoner, barnetrygd, barnehage, SFO, skole, helsetjenester og barnevern.
Videre kan den arbeidskraften som frigjøres ved mindre jobb med barn, settes inn på pleie og omsorg for eldre. Ytterligere arbeidskraft kan dekkes ved innvandring.
Erna Solbergs nyttårstale i 2019 om at Norge trengte flere barn, tas ofte frem. SSB-rapporten nevnt over kom ikke lenge etter dette. Og siden har det vært ganske stille fra Erna vedrørende denne saken. I sin bok fra 2023 «Veien videre. Politikk for nye utfordringer» nevner hun den ikke. Hun skriver der en god del om eldrebølgen. Det er jo arbeidsoppgaver og utgifter vi er nødt til å ta. Men flere barn vil i sum faktisk heller belaste enn bedre offentlige utgifter, så det er kanskje ikke så verdt å fokusere på det?
For å sette det på spissen: For et samfunn er det veldig dyrt å drive oppdrett av barn, med en lang rekke utgifter til fødselspermisjoner, barnehager, skoler og så videre. Da er det mer lønnsomt å importere ferdig oppdrett. Det kan settes i produktivt arbeid med en gang, og vi slipper alle investeringsutgiftene.
Er det da noen grunn til å være opptatt av de lave fødselstallene? Definitivt, men politikere er først og fremst fokusert på økonomi og velferd, og siden SSB-rapporten viser at det ikke ligger en grunn der, gir det neppe politikerne noen krisestemning.
Les også: Vil politisk polarisering mellom kjønnene gå ut over fødselstallene?
Grunner til bekymring
Det blir tøffere fremover grunnet eldrebølgen, men fødselstallene er altså ikke videre avgjørende for utviklingen. Grunnene til å være opptatt av fødselstallene er mer fundamentale.
La meg nevne fire grunner.
1 Bærekraft
Hva vil det si å være et bærekraftig samfunn?
Det betyr vel å lage landet slik at det kan putre og gå slik i alle fremtid. Og at om andre land gjør som oss, så ville det samme gjelde dem og kloden som helhet. Men med fødselstall (godt) under to vil menneskeheten dø ut. Med nåværende fødselstall vil andre land si: «Men vi kan ikke bruke Norge som modell. Da vil jo folket vårt dø ut.»
2 Ansvar
Vi kan importere arbeidskraft for å kompensere for færre barn, og holde folketallet oppe. Men kvalifisert arbeidskraft som er lett integrerbar og bidrar på plussiden til økonomi og velferd, kommer først og fremst fra land i Europa.
Og disse har jo selv lave fødselstall og kan selv trenge arbeidskraften. Hvor etisk er det å være landet på toppen av pyramiden som tar det andre land har investert?
3 Mangfold
Vår norske arv er Norges gave til menneskehetens mangfoldighet. Men med fødselstallene vi nå ser vil denne nær dø ut i løpet av ikke altfor mange generasjoner . Om 15 generasjoner vil vår arv være under 1 prosent av dagens nivå (og i de yngste aldersklasser, halveres etter kun to generasjoner), og Norges eget bidrag til mangfoldet går tapt.
Og sist, men ikke minst:
4 Arv
Det grunnleggende for alt liv er å videreføre sitt arvestoff. Det er det styrende og forklarende prinsippet i naturen. At familie er viktig, ligger dypt i oss. Og dette er vel den egentlige grunnen til at vi er opptatt av fødselstallene. Vi ønsker å videreføre oss. Vi vil ikke dø ut.
