Det er vanskelig å være ung. Det betyr ikke at vi alltid må gjøre som de ber om

Men dette er folk som bidrar til arbeidsplasser og skatteinntekter for staten, og som i hovedsak ønsker bedre vilkår for verdiskaping. Kjønnøys argument om at «enhver form for klaging [er] et tegn på uvilje mot å utholde en plage eller lidelse» kan ha ganske absurde implikasjoner. I så fall ville slaver som protesterte, også falle inn under kategorien «klaging» fordi de viste uvilje mot å utholde en plage eller lidelse. Nå tror jeg ikke Kjønnøy mener at slaver ikke skulle ha grunn til å klage, så poenget her blir hva eller hvem som har legitim grunn til å protestere – uten at det faller inn under en såkalt «sytekultur»?

Som jeg understreket i mitt forrige innlegg, er mange næringslivsledere opptatt av å skape flere arbeidsplasser, og når eierbeskatningen i Norge relativt til andre land gjør det vanskeligere, så er det ikke overraskende at flere velger andre land for lettere å bidra til verdiskaping.

Les også: Rushdie hyller Nygaard: – De fikk ikke meg, så de gikk etter ham

Annonse

Vanskelig å være ung

I så måte er sytekulturen blant yngre vesentlig forskjellig.

Og det er ikke bare knyttet til det faktum at de er netto mottagere av velferdsytelser (eksempelvis studiestøtte), selv om dette også er en del av det. Problemet med mange unge er mentaliteten om at verden skylder dem noe. Det reflekteres i skolesystemet. Kjønnøy har rett i at unge også stiller krav til andre unge, slik tilfellet er med «safe spaces», men problemet er at institusjoner og arbeidsplasser tilpasser seg denne type kultur.

Det undergraver unges mentale robusthet, noe professor Jonathan Haidt og Greg Lukianoff har beskrevet i sin bok «The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation for Failure» (2018).

Jeg er helt enig med Kjønnøy i hans beskrivelse av problemene for unge, særlig knyttet til kroppspress. Legger vi til en hverdag med smarttelefoner og digitale forstyrrelser så er det på mange måter vanskeligere å være ung i dag enn for få år siden.

Jeg er i hvert fall veldig glad for at jeg slapp sosiale medier og smarttelefon da jeg var ung. Det innebærer at behovet for selvdisiplin er blitt enda større. Det fordrer flere krav, ikke færre. Og så bør samfunnet, både staten og familien, bidra med å skjerme unge fra for mye skjerm og digitale forstyrrelser.