Opera som kunstform er ødelagt

I opera skal musikken stå i sentrum. Men i dag er det åpnet for spektakulære påfunn, det barokke og bisarre, det seksuelle og det fremmedgjørende, skriver kunsthistoriker Leif Osvold. (Foto: Erik Berg/DNO.)
I opera skal musikken stå i sentrum. Men i dag er det åpnet for spektakulære påfunn, det barokke og bisarre, det seksuelle og det fremmedgjørende, skriver kunsthistoriker Leif Osvold. (Foto: Erik Berg/DNO.)
Det norske publikumet er ikke vanskelige å blidgjøre. Spørsmålet er om de vet hva de har opplevd, skriver Leif Osvold.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Debatt om moderne opera.

Kommunikasjonssjef ved Den norske opera & ballett (DNO), Ole-Morten Vestby, svarte 29. mai på mitt debattinnlegg om operakunstens stilling i våre dager. Tillat meg en replikk.

Vestby viser til undersøkelser ved DNO som bevis på at operapublikumet er fornøyde med hva de har sett og hørt. Hvor stor prosent som har svart, vet vi ikke; og heller ikke hvilke forestillinger de har bedømt. Fra før vet vi at det norske opera-og teaterpublikum er både trofaste og høflige, og nødig kritiserer noe eller noen.

Man vil gjerne gi honnør til alle som har vært med på å skape det de har opplevd. Men hva er det de har opplevd?

Les også: En lærepenge for politifolk over hele Europa

Annonse

Alt er lov

Mitt hovedanliggende er at en opera fra 17- og 1800-tallet er et helhetlig verk, som består av musikk, sang, handling, libretto, kostymer og kulisser; alt i en bestemt historisk ramme. Winge og Boye Hansen kaller dette for «teater tilsatt musikk», også når handlingen er banal.

Med en slik oppfattelse av opera som kunstform er det ikke noe rart at det går galt. Og hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest, for å sitere Ibsen. Da er scenen i bokstavelig forstand satt for alle påfunnene, løyene, det spektakulære, det barokke og bisarre, det seksuelle og det fremmedgjørende. Fremført i en mest mulig kontemporær ramme. Alt er lov og akseptert, både av operahuset selv, anmeldere og publikum. Ingen protesterer, og ingen diskuterer.

Debatten om dette som Vestby nevner, eksisterer ikke. Den operaen som så mange elsker, ene og alene på grunn av musikken, er pervertert.

Les også: Skal mediene markere pride? Disse er uenige

Enkel adferdspsykologi

Det andre aspektet er den rent kroppslige reaksjonen på det å se og høre en opera i moderne drakt.

Og her svikter det på alle plan hos de som står bak dette. De vet åpenbart ikke at når det foregår aktiviteter på scenen som – bokstavelig talt – krever publikums oppmerksomhet med øyet, så klarer vi ikke, eller vi glemmer, at det samtidig spilles og synges vakker musikk. Øret kobles ut.

Vi er ikke skapt for å få utbytte av begge deler. Dette er enkel adferdspsykologi. Da blir den kjente og kjære operaen nettopp til «teater tilsatt musikk». Men er det virkelig hensikten nå, og var det hensikten da verket ble skapt?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar