En transatlantisk videoportal mellom Dublin og New York skulle heve mennesker over fordommer og gamle feider.
Det var en edel tanke, men portalen ble raskt stengt på grunn av spillopper og rølp. Hvem kunne forventet at noe slikt skulle skje?
En edel tanke
Benediktas Gylys, grunnleggeren av kunstprosjektet Portals, org, har siden 2016 ønsket å knytte verden sammen gjennom store installasjoner plassert i forskjellige byer.
Installasjonene består av en sci-fi-aktig skjerm og et kamera som strømmer i sanntid. Det lar verdensborgerne interagere med hverandre. Den første portalen ble aktivert under pandemien, og gikk mellom Vilnius i Litauen og Lubin i Polen. Intensjonen med prosjektet var å skape en digital bro som forener mennesker på tvers av fordommer og uenigheter, ifølge Gylys, som skisserte opp en rekke problemer med verden av i dag:
«Humanity is facing many potentially deadly challenges; be it social polarisation, climate change or economic issues. However, if we look closely, it’s not a lack of brilliant scientists, activists, leaders, knowledge or technology causing these challenges. It’s tribalism, a lack of empathy and a narrow perception of the world, which is often limited to our national borders.»
Vakkert!
Den nyeste iterasjonen av prosjektet er en portal mellom Dublin og New York, som ble avduket i mai i år. Endelig kunne gamle stridsøkser begraves for godt i et empatisk hav av ener og nuller.
Trodde man.
I forsøket på å gjøre verden til et bedre sted hadde man imidlertid oversett en betydelig utfordring: menneskets natur.
Spetakkel og spas
I løpet av få dager måtte portalen stenges.
Bystyret i Dublin forklarte at årsaken var «upassende adferd». Folk hadde vist fingeren, blottet seg, gjort seksualiserte bevegelser på installasjonen, angivelig sniffet narkotika foran kamera, blant mye annet. En spilloppmaker fra Dublin benyttet anledningen til å gi det amerikanske publikumet cead mile failte, altså en ordentlig irsk velkomst, ved å vise frem et bilde av World Trade Center – i sin tidligere utsmykning.
En Amerikaner svarte høfligheten med bilde av en potet, et hint til potetmangelen som skapte irenes store hungersnød mellom 1845–49.
Ingen kunne sett dette komme.
Spesielt ikke når prosjektets uttalte mål var å føre til «inkludering» gjennom å oppheve fordommer. Dessverre finnes det få mennesker som er mer fordomsfulle enn nettopp kunstnere som ønsker å belære menneskeheten med sine utopiske drømmer. Kombiner kunstneren med betydelig kapital og PR-kåte politikere som puster ut floskler, og man får et trehodet troll som umiddelbart møter seg selv i den digitale døren.
Bystyret i Dublin understreket riktignok, i god barneskolelærerstil, at de fleste interaksjonene var positive, men at «noen få» ødela for «de mange». Folk hadde møtt gamle studievenner, gjort hyggelige gester foran kamera og i et tilfelle ble publikum også vitne til et frieri via portalen.
Tåredryppende og fantastisk, men også ganske kjedelig.
Uten sal og tømmer
Dublinportalen er for øvrig plassert ved siden av en skulptur til minne for James Joyce. Enkelte ble spurt av BBC hva Joyce ville ment om et slikt prosjekt.
Svaret fra en John Plummer var at Joyce sannsynligvis hadde blitt «imponert» over hvor langt teknologien hadde kommet. For de som imidlertid har lest de sublimt grove brevutvekslingene mellom James Joyce og hans «horete lille» Nora Barnacle, kan det godt tenkes at han ville bejublet pøblenes vulgære inklinasjoner, om han ikke hadde deltatt i dem selv. Her er en smaksprøve:
«You had an arse full of farts that night, darling, and I f*cked them out of you, big fat fellows, long windy ones, quick little merry cracks and a lot of tiny little naughty farties ending in a long gush from your hole».
Hadde det vært opp til forfatteren av «Ulysses» (1920), hadde portalen, eller hullet, sannsynligvis blitt stengt på dagen, men nok om det.
Faktum er at den arketypiske narren lever i oss alle som et arkaisk beist uten sal og tømmer, og slike prosjekter inviterer den rett opp på scenen for å bade i sitt urgamle apespill.
Å sette opp en livestream i det offentlige rom med forventningen om at publikum skal leve ut en tannløs, sukkersøt drøm som kunne vært forfattet av HR-avdelingen til et sjelløst multinasjonalt selskap, er mildt sagt naivt.
Det er heller ikke første gang slike «edle», noen vil kanskje si oppblåste, intensjoner får seg et hardt møte med virkeligheten.
Les også: Statens nye kampanje mot feilinformasjon fungerer etter hensikten. Tror jeg
Trollene finner alltid en vei
Enkelte husker kanskje det uttalte anti-Trump-prosjektet til kunstnerne Shia LaBeouf, Nastja Säde Rönkkö og Luke Turner, titulert «He Will Not Divide Us».
Videoinstallasjonen skulle mane frem samhold i befolkningen, i hvert fall blant dem på den riktige siden. Kunstnerne hadde nemlig satt opp et kamera utenfor Museum of Moving Images som skulle strømme kontinuerlig gjennom hele presidentskapet til Donald Trump. Her kunne hvem som helst dele hva som helst foran et internasjonalt publikum, hvilket resulterte i mimetisk krigføring på global skala og stor humor blant både troll og tilskuere.
I løpet av den første uken ble LaBeouf arrestert for å ha gått til angrep på en person som sa noe han var uenig i på kamera, og utstillingen ble stengt. Installasjonen ble så flyttet til Albaquerque, men måtte tas ned etter trusler, vandalisme og skuddløsning i nærområdet.
Neste stopp var Tennessee, hvor livestreamen, nå isolert fra menneskelig samhandling, kun viste et flagg med den stadig mer ironiske tittelen. Dette stoppet dog ikke trollene, som gjennom å kartlegge stjerneposisjoner, flytrafikk og tutende biler klarte å triangulere flaggets posisjon, senke det, og erstatte det med en Trump-cap og en T-skjorte med bilde av Pepe the frog.
Prosjektet ble så splittende at kunstnerne valgte å flytte hele sulamitten til et annet kontinent, men heller ikke det skulle gå knirkefritt. I Liverpool måtte flagget tas ned på grunn av at maskerte parkourister begynte å klatre på bygningen det sto på. Kunstnerne fikk så et digitalt byrå til å lage en replika av installasjonen via en hjemmeside som viste et dårlig animert flagg i midten av en tom digital ørken. Poetisk.
Kort tid senere var nettsiden nede, sannsynligvis på grunn av et DDOS-angrep.
Det fysiske flagget ble så flyttet til London, men igjen funnet. Deretter gikk turen til Frankrike, hvor det ble angrepet av en brennende drone. Flagget fikk så en svipptur til Polen, før det på ny endte opp i Frankrike.
På dette tidspunktet hadde internett erklært sin seier, og folk mistet interessen i det som må ha vært tidenes beste runder med capture the flag, og forrige tiårs beste realityserie.
Les også: La oss bremse diagnosegaloppen
Feil type samhold, samme gamle moro
Sånn sett var kunstprosjektet til LaBeouf og gjengen en braksuksess over alle forventninger. Spesielt deres egen.
Portalen mellom New York og Dublin ble på sin side nylig gjenåpnet, men nå med «enkelte restriksjoner». Den er bevoktet, og ikke lenger døgnåpen, det er satt opp gjerder og videostrømmen sensureres hvis man kommer for nærme kameraet.
Byrådet i Dublin reagerte opprinnelig på at videoene av fantestreker, harselas og ablegøyer gikk viralt i stormfart. Samhold og latter spredte seg rundt kloden, men tydeligvis ikke slik enkelte (les: dølle folk) hadde sett for seg.
I likhet med «He Will Not Divide Us» demonstrerer den transatlantiske portalen at ideen om samhold ikke nødvendigvis svarer til realitetene når mennesker begynner å ha det for morsomt.
Faenskap og apestreker står i dårlig kurs i møte med prektige intensjoner, nettopp fordi de er en essensiell del av den usminkede virkeligheten brorparten av oss er nødt til å undertrykke hver eneste dag.
Av disse historiene kan vi imidlertid lære at tull og tøys ikke lar seg utrydde, selv om det er mange som prøver seg. En faktisk usensurert portal kunne sannsynligvis blitt et folkehelsetiltak. La narren stå på scenen!
