Kunsthistoriker Paul Grøtvedt avlegger meg en aldri så liten visitt i et svarinnlegg til mitt siste debattinnlegg i Subjekt, der jeg tok til orde for at man må slutte å behandle estetikk som et utenompolitisk anliggende.
Grøtvedt mener jeg er «intellektuelt omtåket», og at jeg foreslår en styring av kunsten og arkitekturen som ville utgjort et «faglig overgrep» og være «demokratisk undergravende». Jeg lurer på om det snarere er slik at mange tiår på en nokså ensom barrikade mot modernismens innbitte fanebærere har gjort Grøtvedt perpleks i den grad at han nå sliter med å gjenkjenne en alliert.
Plutselig meningsendring?
«At utdanningen av kunstnere og arkitekter ikke omfatter estetikkens idealer og grunnprinsipper, er en selvpåført defekt som ikke folkeviljen kan gjøre noe med. Her er Kristian Tonning Riise helt på jordet», skriver Grøtvedt.
Jeg har imidlertid aldri foreslått at politiske fora skal begynne å mene noe om pensum på kunst- eller arkitekturutdanninger, og sliter med å forstå hvordan han avleder dette fra min tekst. Det jeg imidlertid tar til orde for, er at politikere kan mene noe om hva slags kunst vi får igjen for pengene vi bruker over offentlige budsjetter, og hva slags arkitektur vi får på de offentlig regulerte tomtene vi overlater til utbyggerne.
Grøtvedts idéhistoriske gjennomgang av kunsten og arkitekturens utvikling er jeg langt på vei enig i. Samtidig er det et faktum at hva slags kunst og arkitektur vi får mest av, også handler om at både arkitekter og kunstnere responderer på incentivstrukturer som er politisk bestemt, og vil man endre på disse så krever det politikk.
Flere av Grøtvedts innlegg i herværende avis omhandler jo også nettopp slike forslag til endringer. Grøtvedt har for eksempel kritisert Kulturrådets sammensetning, og tar til orde for å fjerne kunstnerorganisasjonenes makt over Kulturrådets pengesekk, med den logikken at vi ikke kan «fortsette med å sette bukken til å vokte havresekken». «Antallet kunstfaglige personer kan utvides, men det bør også innhentes representanter fra skattebetalerne, eventuelt politikere», skriver Grøtvedt.
Jeg synes denne tanken er spennende, men i sitt tilsvar til meg skriver nå plutselig Grøtvedt at min «ambisjon om å få kunsten og arkitekturen inn i et mer estetisk farvann kan ikke løses med politikk og folkevilje».
Les også: I Norge blir fremtidens lærere indoktrinert i kritisk raseteori
Estetikk er ute av ligningen i alle ledd
I et annet innlegg i Subjekt har Grøtvedt flere gode refleksjoner rundt innbyggernes manglende medbestemmelsesrett over den kommunale utbyggingen og stedsutviklingen.
Her beskriver han blant annet hvordan det faglige grunnlaget for den arkitektoniske og miljømessige utformingen av byer og tettsteder blir skapt av ikke-valgte byråkrater i byggesaksavdelinger, at politikere som skiftes ut hvert fjerde år, blir et lett bytte for argumenter om vekst og utvikling og at de dermed ender opp som «blåøyde løpegutter for grådige utbyggere».
Jeg er delvis enig i dette resonnementet, men Grøtvedt bommer når han synes å tro at politikere (eller kommunebyråkrater for den saks skyld) drives av en eller annen spesiell omtanke for utbyggernes egeninteresser på bekostning av befolkningen.
Kommunebyråkratene arbeider ut ifra det mandatet de har blitt tildelt fra politisk hold. Lokalpolitikere forholder seg til det saksgrunnlaget de får fra administrasjonen. Utbyggere som er avhengig av velvillige politikere for å realisere prosjektene sine, leverer søknader som de tror det er mulig å få politisk gjennomslag for.
Grunnen til at dette har blitt en så destruktiv spiral for oss som er opptatt av skjønnhet, er at estetikk er ute av ligningen i alle ledd. Roten til dette er etter mitt syn – slik jeg forsøkte å formulere i mitt forrige innlegg – en forestilling om at estetikk er noe utelukkende subjektivt som ikke angår politiske fora.
Les også: Faenskap og apestreker gjorde politikere og kunstnere forsmådde. Hva forventet de?
Akkurat når politikere begynner å forstå
Jeg har selv tidligere vært kommunestyrerepresentant i mange år og sikkert stemt for flere slike kasseprosjekter som jeg nå kritiserer, fordi jeg hadde en oppfatning av at dette ikke var innenfor mitt mandat som politiker å mene noe om.
Antagelig har det vært flere av oss på møterommet i slike situasjoner som satt og tenkte det samme, men i stedet for å utbasunere: «Hvorfor i all verden synes dere ikke befolkningen fortjener noe bedre enn disse nitriste og kjedelige greiene?», så stilte vi et eller annet kontrollspørsmål om materialvalg eller om trafikkavviklingen i området var hensyntatt. Fordi nettopp dette prinsippet satt så sterkt i ryggmargen: At ens egen subjektive oppfatning om pent og stygt ikke kunne være et grunnlag for politisk styring.
Nå vet vi, takket være Arkitekturopprøret, heldigvis mye mer om at disse oppfatningene ikke er så subjektive, og at folkevalgte derfor med selvtillit kan begynne å snakke mer på vegne av «folkets mer autentiske syn på bokvalitet og stedstilhørighet», for å bruke Grøtvedts egne ord.
«Dagens kultur er en liksomkultur som venstresiden har full kontroll over, fra statens pengebinge til de kultursimulerende institusjonene», skriver Grøtvedt, for å sitere et tredje av hans tidligere Subjekt-innlegg. Igjen taler han til menigheten hos undertegnede, men hvis han vil gjøre noe med hvilke prinsipper som ligger til grunn for hvordan våre kulturskattekroner fordeles eller hvem som bekler posisjoner i våre skattefinansierte kulturinstitusjoner, så kommer han ikke utenom også å involvere politikken.
Skepsisen mot selverklærte politiske frelsere er velfundert. Den møter ingen motstand hos meg i hvert fall, men det er å gjøre Arkitekturopprøret en stor bjørnetjeneste dersom Grøtvedt nå erklærer alle politiske initiativ som per definisjon uønsket på det tidspunktet da også politikere endelig begynner å forstå de klassiske idealenes mobiliseringskraft.