Du kan ikke påstå du ikke merker det, men det er noe som skjer i verden.
Det er stadig strømbrudd og plutselig vannmangel. Nå bor riktignok jeg i Asia, hvor vi naturlig nok merker en verden i endring raskere enn i et Norge trygt styrt av Nicolay Tangen og hans kumpaner, men selv hos dere virker ting å være i endring.
Jeg vet dog ikke hva som er det store spørsmålet: «hva faen skjer?» eller «hvorfor i helvete er det ingen som rapporterer om det?»
La oss for ordens skyld bare oppsummere status quo anno 2024 …
Medias unnlatelsessynd
Det mest åpenbare spørsmålet å stille seg siden USAs statssekretær i 2003, Colin Powell, med pokerfjes løy til FN om farene ved å la Saddam Hussein kontrollere oljestaten Irak, er åpenbart: hvem er det egentlig som nå kontrollerer og styrer verdens mektigste land og økonomi, USA?
Alle som så den fatale debatten mellom Trump og Biden for en drøy måned siden, skjønner i det minste at det ikke er sistnevnte. Om han er senil eller kompromittert, er umulig å vite, men at han personlig ikke sitter med fingeren på atomknappen, er relativt åpenbart. Så om ikke ham: hvem?
All den tid kronikkformatet er en smule begrenset, er jeg nødt til å fare videre.
Det er nå klart om vi skal tro hovedstrømsmedier i Mellom-Europa at Nord Stream 2-rørlinjen ble sprengt av ukrainske aktører med eller uten Zelenskys godkjenning. Og at Tyskland visste dette, til tross for at det for dem førte til en økonomisk katastrofe for alle tyskere fra den øvre middelklassen og ned. Hvor er media? De later til å være mest opptatt av et de facto ikke-kongelig bryllup i Geiranger, før det engang hadde funnet sted.
Det som imidlertid finner sted hver eneste dag, er betydelige mengder flere drap, ran og voldelige episoder i byer som Oslo, Kristiansand, Bergen og til og med Bodø og Molde. Tilfeldig? Ja, hvis man tror på julenissen.
Debatter om behandling av de svakeste i samfunnet, som for eksempel rusdebatten jeg selv var delaktig i, er erstattet med skremselspropaganda om kokain på russebusser og i den utvidede kongefamilien. Men alt dette blir småpirk i forhold til den virkelige elefanten i verdensrommet: fattigdom.
Algoritme, styr meg vekk fra lidelsen
Matkøer og nedadgående kronekurs er dagligdagse oppslag i avisene. Er det fordi sentralbanksjef Ida Wolden-Bache er inkompetent, eller er det mektigere krefter i sving?
Om man vurderer sistnevnte, kan man kjapt anses som konspiratorisk, den nye vinen innen såkalt nytale for alle som har bladd i den nå loslitte klisjeen av en pamflett kalt «1984» (George Orwells bok fra 1949, red.anm.).
Men hva har vi hørt om klisjeer siden barnsben? At de nettopp har denne statusen fordi at de er sanne. Bare sjekk eksemplene fra Wikipedia-artikkelen om nettopp nytale:
«Krig er fred», «Frihet er trelldom», «Uvitenhet er styrke».
Ringer det en bjelle? I snart tre år har vi blitt messet om fra Jens Stoltenberg og omegn at det mest fredelige vi kan gjøre, er å levere penger til avanserte våpensystemer slik at Ukraina kan hale ut en krig som er umulig å vinne. Vi har fått servert en historie om at så lenge Hamas har makten i Palestina, vil fred ikke være mulig – samtidig som sykehus blir bombet sønder og sammen – selv om alle med en halv hjernecelle forstår at krig mot såkalt terror kun fostrer nye og sultne såkalte terrorister. Som i Libya. Som i Syria. Som i Jemen. Som i Sudan. Men vi har ikke engang plass til å ta inn over oss hva som foregår i disse stedene lenger, fordi de allvitende algoritmene har kondisjonert oss til å fokusere på Sophie Elise og Marius Høiby.
I verdens største økonomi USA klarer ikke millioner av folk å betale husleien. I verdens rikeste land, Norge, får ikke vanlige folk kjøpt bolig. Burde ikke disse fakta ha høyere nyhetsverdi enn at et pseudomedlem av kongefamilien har tatt kokain og oppført seg som man gjør på kokain? Fortjener ikke det faktum at så mange millioner på begge sider av Atlanterhavet de siste fem årene har endt i en nedadgående spiral av rus og selvdestruktiv adferd som følge av en verden på vei til helvete, en skikkelig forklaring?
Til og med hovedstrømsvennlige organisasjoner som Oxfam har fortalt oss med detaljerte grafer hvilken økonomisk katastrofe lockdown var for vår del av verden, for ikke å snakke om den andre delen som vi helst ikke vil tenke så mye på. Skolebarn, enslige, depriverte og avhengige, om du ikke hadde styreverv i en bedrift à la Amazon, hvis konsept står og faller på at folk sitter hjemme, er oddsen stor for at du kom ut fattigere, ensommere og mer desperat som følge av agendaen Nakstad og hans allierte i den første verden raljerte om i riksmediene, dag ut og dag inn siden mars 2020.
Les også: Europeiske bønder gjør opprør. Norske politikere burde bli skremt
Etikereliten
For knappe fem år siden var det store mantraet blant de mest briljante etikerne på Oxford og Harvard å eliminere sykdommer som malaria ved hjelp av myggnett donert fra våre vestlige lønningsposer. Hva snakker de om nå? (De av dem som ikke har stukket hodet langt ned i sanden etter at deres gallionsfigur, FTX-gründer Sam Bankmans Fried, sin svindel fikk Bernie Madoff til å se ut som en godterinasker).
Om du ikke vil at hjernen din skal sprenge ytterligere, kan du jo prøve å google det, selv om selskapet bak dette verbet knapt har noen som helst kredibilitet lenger, blant annet grunnet måten de har tjent seg søkkrike på din uvitenhet med den ene hånden og sensurert «tankekriminelle» med den andre, helt siden den presumptivt humanitære nedstengingen av samfunnet de var med på å heie frem for snaue fem år siden.
Det disse etikerne snakker om nå, er noe som på etiker-lingo kalles «x-risk» eller på norsk «eksistensiell risiko». Kort fortalt kan konseptet summeres slik: det er mye viktigere at verden eksisterer i en milliard år enn at en milliard mennesker eksisterer i ett år.
Hva må så gjøres? Skal vi tro tilhengerne av nylig avdøde Derek Parfait, filosofen som gjorde populasjonsetikk (google it) til allemannseie (Peter Singer, William MacAskill og vår egen Aksel Braanen Sterri), så er det å tenke såkalt langsiktig. Det høres uskyldig nok ut, men i praksis er det påfallende hvor radikale ideer disse såkalte konsekvensialistene er villige til å sette i sving.
Hva om vi kan øke sjansen for at en trilliard mennesker lever meningsfylte og lykkelige liv om 10.000 år ved å gjøre noen små ofre her og nå? Det ender med en brutal og iskald logikk som får Greta Thunberg til å fremstå som den rene Kantianer.
«Gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg» er den til dels omfattende misoppfatningen av Immanuel Kants aksiom. Minst like viktig er hans gylne regel om at et menneske ikke skal brukes som «et middel til et mål». Når sylskarpe hoder som de ovennevnte skal vri sine hjerner angående spørsmål som for eksempel tralle-eksperimentet (som for øvrig kommer i utallige fasonger), er Kant like tydelig nå som han var i Königsberg for 300 år siden.
Nei, du kan ikke dytte en tjukk man utenfor en bro for at han skal stoppe en tralle som er i ferd med å kjøre ned tre (tynne) mennesker på andre siden av broen. Det er feil, både intuitivt og moralsk. Men dette synet er sågar på vei til å gå ut på dato, ikke ulikt mat produsert av bønder over hele Europa, skal vi tro de massive demonstrasjonene (som heller ikke norsk media later til å være særlig interessert i å dekke), for nå står det på menyen et nytt og presumptivt mer gjennomtenkt tankesett: desto flere mennesker som kan oppnå liv og ditto nytelse (hvor enn liten og hvor enn lenge frem i tid), desto bedre. Å ofre én million mennesker i dag om det matematisk sannsynliggjør en milliard menneskers «nytelse» om 50 år, er enkel matte – noe som selvsagt gir gjenklang hos en generasjon oppdratt av en kalkulator med 5G.
Å sprenge en liten oljerørledning her og der til tross for at det fører til at millioner av tyskere kan takke farvel til salt i grøten, spiller ingen rolle om det gjør oss i stand til å kolonisere verdensrommet raskere og dermed øke sjansen for en lykkelig fremtid for de kommende generasjoner. Hvorfor kaste bort tid på å finansiere malaria-myggnett som var så trendy for knappe 10 år siden om man kan gi jernet og bli en daytrader på Wall street for å tjene seg søkkrik og donere pengene til KI-forskning (som kanskje kan føre til at vi finner ut hvordan stoppe robotene fra å drepe oss eller gjøre oss om til binderser)? Denne typen logikk høres like søkt ut for meg mens jeg skriver den, som mens du leser, men den eksisterer i aller høyeste grad.
Les også: Denne svindleren representerer ikke først og fremst krypto-miljøet, men USAs politiske elite
Sannheten, om den sågar finnes
Sannheten, om den sågar finnes, er at verden styres av et knippe mangemilliardærer som sannsynligvis er like bortblåste som den mye omtalte opiodkriserammede middelklassen i rustbeltet. Om det er Ayahuasca- eller egotripper disse er på, kan de lærde strides om, men faktum er at prinsippene som nå regjerer, er på et science fiction-nivå selv ikke James Cameron kunne kokt sammen i den villeste DMT-rus på Burning Man.
Og mens VG og resten av hovedstrømsmediene later til å være mest opptatt av hvorfor Marius Høibys ekskjærester møtte knyttnevene hans i kokainrus, er det veldig mange av oss som heller vi ha svar på hvorfor moren hans møtte Jeffrey Epstein. Flere ganger. Eller hvorfor Libya i 2011 ble bombet uten Stortingets godkjenning, presumptivt – om vi skal tro vår egen statsminister – fordi så mange av dets representanter var på hytta uten mobildekning (hallo!). Eller hvorfor det samme samlede storting (inkludert Rødt!!) støtter å sende våpen til et Ukraina som umulig kan vinne, mens utallige menn faller i døden på begge sider av grensen, og samtidig fremstille det som et moralsk imperativ på lederplass nærmest ukentlig.
For alle oss som ikke lever med nesa i telefoner fylt med infantil underholdning à la VG-TV-serier som «Influencer søker langrennsløper-kjæreste» (eller hva de nå heter), er virkeligheten påfallende: vanlige folk er syke, blakke og desperate. Og det i en tid hvor de teknologiske fremskrittene er uten sidestykke. All logikk tilsier at vi skulle hatt mer velferd og mindre ulikhet, mens alle som har øyne og ører intakt, ser at det motsatte er tilfelle. De rike blir rikere, og alle oss andre blir avspist med smuler, samtidig som hjernene våre smuldrer opp som følge av den samme teknologien vi ble lovet skulle frigjøre oss og som stort sett forteller oss at om vi bare tenker positivt, vil livene våre blomstre.
Sannheten, om den sågar finnes, er at våre liv, både spirituelt, mentalt og psykisk visner parallelt med det moderne liberale demokratiet, stikk i strid med Francis Fukuyamas til dels parodierte spådom om historiens sluttpunkt. Det later til at vi har mye mer å se frem til, det meste av det dessverre ikke særlig attråverdig. Vi overlever nok både Märthas bryllup og en schizofren kronekurs, men i den virkelige verden er det folk som sulter og dør hver eneste dag som følge av de katastrofale valgene våre folkevalgte har tatt siden muren falt. Være seg lockdown, grønt skifte, eller stedfortrederkrig i Ukraina.
Det er ikke særlig moteriktig å sitere gamle, døde, hvite menn, men må man så må man. Og nei, jeg skal ikke dra opp George Orwell igjen, som så mange med rette har gjort før meg, men heller den amerikanske sosiobiologen Edward O. Wilson:
«The real problem of humanity is we have Paleolithic emotions, medieval institutions and god-like technologies».
Hvis jeg var redaktør i VG, ville det sitatet vært på forsiden hver dag.
