«Er virkelig æresvold noe helt annet enn vold i nære relasjoner?» spør lektor Daniela Feistritzer i sitt svar til meg i Subjekt.
La meg være krystallklar: Daniela Feistritzer gjør nøyaktig det samme som en hel generasjon velmenende akademikere før henne – hun relativiserer og universaliserer et distinkt kulturelt fenomen til det blir ugjenkjennelig.
Den akademiske tåkeleggingen
Dette er et godt eksempel på akademisk tåkelegging av et alvorlig samfunnsproblem. Her ser vi et prakteksempel på det sosialpsykologen Rob Henderson kaller «luxury beliefs» – ideer som gir status i akademiske sirkler, men der prisen betales av andre.
Med bakgrunn i både statsvitenskap og en mastergrad i interkulturelt arbeid har jeg sett hvordan disse «luxury beliefs» utfolder seg i praksis. Jeg har sittet i møter der offentlig ansatte med bekymret mine snakker om «kulturelle hensyn» mens de vrir seg som åler for å unngå elefanten i rommet. På seminarer og konferanser ser jeg hvordan velutdannede middelklassefolk med akademikerbakgrunn applauderer hverandre for stadig mer kreative måter å si ingenting på.
Det er faktisk ganske fantastisk å observere: Jo mer brutal virkeligheten blir, desto mer sofistikerte blir bortforklaringene.
Der akademikerne sitter i sine elfenbenstårn og pakker inn virkeligheten i forsiktige omskrivninger, lever kvinner med en brutal hverdag som ville fått ethvert seminar om «kulturell sensitivitet» til å implodere.
Brutale fakta mot fine teorier
La oss se på de brutale faktaene: Innvandrere utgjør 16,8 prosent av befolkningen, men står for 47 prosent av alle siktelser for mishandling i nære relasjoner/æresvold. For grov mishandling er tallet enda verre – hele 60 prosent av siktelsene i perioden 2020–2023. Ekstra ille er det når voldsutøver bruker ære eller religion (islam) som begrunnelse. Dette er ikke tall vi kan relativisere eller teoretisere bort.
Det er her Feistritzer virkelig roter det til. Hun sier hun «forstår» poenget med en egen juridisk kategori for æresvold, men kan ikke dy seg for å redusere det til en slags glorifisert vold i nære relasjoner. Beklager, men det holder ikke.
Vanlig vold i nære relasjoner – som også er grusomt – dreier seg om individuelle overgripere og deres personlige maktspill. Æresvold? Her har vi flere utøvere, systematisk sosial kontroll, og ofte en hel struktur som sørger for at offeret ikke bare kan «gå fra partneren».
Hvorfor er dette så vanskelig å akseptere? Vi kategoriserer allerede kriminalitet basert på kontekst og motiv: Hatkriminalitet, terrorisme, seksuelle overgrep. Hvorfor skal ikke æresvold, med sitt dypt kollektive og systematiske preg, få sin egen kategori?
Det er ikke et spørsmål om særbehandling – det er et spørsmål om presisjon. Når loven ikke ser forskjell, overser vi både risikoen for ofrene og muligheten til å forebygge effektivt.
Les også: Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor foreldre finner denne boken upassende for barn
Noras dukkehjem vs. æreskulturens fengsel
For hva er poenget med å trekke paralleller mellom Ibsens Nora og dagens ofre for æresvold? Det er som å sammenligne et blåmerke med en amputasjon. Ja, begge handler om kroppen, men der slutter også likheten.
Feistritzer skriver at «vold i nære relasjoner alltid er knyttet til voldsutøverens krenkede ære». Dette er en intellektuell kortslutning av dimensjoner. En mann som slår kona fordi middagen er kald, gjør det av primitiv aggresjon eller patologisk kontrollbehov. Han trenger ikke familiens velsignelse. Han trenger ikke klanens godkjenning. Og viktigst av alt: Han skryter ikke av det til sin storfamilie etterpå.
I æreskulturen er volden systematisk, kollektiv og – hold deg fast – legitim. Den er ikke et avvik, men selve normen. Når en far dreper datteren sin fordi hun har vanæret familien, får han ikke bare klapp på skulderen. Han har gjenopprettet familiens ære. Prøv å forklare den logikken for Nora i dukkehuset.
Les også: Dette handler om følelsen av å bli overkjørt av en progressiv elite
Kulturrelativismens blindgate
Det er nesten komisk hvordan Feistritzer trekker frem Italia som eksempel. Ja, Italia hadde tidligere lover som ga strafferabatt for såkalte æresdrap. Men dette var nettopp fordi man anerkjente æresvoldens særegne karakter – stikk i strid med hennes egen argumentasjon.
Vi må slutte å late som om dette handler om universelle mønstre av «dominans og undertrykkelse». Det finnes kulturer der fars ære er viktigere enn datters liv. Der brorens kontroll trumfer søsterens frihet. Der familiens rykte betyr mer enn individets rettigheter. Å fornekte dette er ikke bare naivt – det er direkte farlig for de som trenger samfunnets beskyttelse mot æreskultur.
Vi trenger en egen juridisk kategori for æresvold. Ikke fordi vi skal stigmatisere kulturer, men fordi vi skal redde liv. Og da kan vi ikke late som om alle former for vold er like.