Statsviter Almir Martin avfeier i Subjekt 12. desember mine refleksjoner rundt æresvold og vold i nære relasjoner som to sider av samme problem.
Som tolk med 30 års erfaring har jeg møtt kvinner fra ulike kulturer som opplever de samme traumene. Voldens underliggende dynamikk og skadene er slående lik. Løsningen krever at vi ser fellestrekkene, ikke bare forskjellene.
Almir Martin skriver et følelsesladet tilsvar der han avfeier mine refleksjoner om hvorvidt æresvold virkelig er noe annet enn vold i nære relasjoner. Dette ønsker jeg å kommentere videre.
Faller under vold i nære relasjoner
Bakgrunnen for mine refleksjoner er min 30-årige karriere som tolk og oversetter, hvor jeg blant annet har jobbet med voldsutsatte kvinner fra både afrikanske land og Europa.
Jeg har også sammenfattet boken «Sexualität und Trauma» (2018) av den tyske legen og psykoterapeuten Melanie Büttner for norske fagmiljøer. I tillegg bygger refleksjonene mine på en flerkulturell oppvekst og mange års erfaringer fra møter med flerkulturelle voksne og ungdom i Norge.
Min forståelse av begrepet vold i nære relasjoner er i samsvar med voldsveilederen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), hvor det heter at:
«Vold i nære relasjoner omfatter ulike former for vold og overgrep mellom nåværende og tidligere familiemedlemmer, og den omfatter også barn som er vitne til volden. Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse faller også inn under begrepet».
Denne definisjonen inkluderer dermed negativ sosial kontroll og tvangsekteskap, som ofte er forbundet med æresvold.
En egen juridisk kategori er ikke nok
Jeg er enig i at kollektivt legitimert æresvold burde defineres som en egen juridisk kategori. Det som ikke omfattes av dagens definisjon av vold i nære relasjoner, er den kollektive legitimeringen av slike handlinger.
Ifølge Martin utgjør innvandrere 16,8 prosent av den norske befolkningen, men er overrepresentert i siktelser for mishandling i nære relasjoner og æresvold (47 prosent) samt grov mishandling (60 prosent) i perioden 2020–2023. Mishandlingen er særlig grov når voldsutøveren bruker ære eller islam som begrunnelse.
Jeg er enig med Martin i at tallene taler for seg, og jeg har tidligere vært positiv til å opprette en egen juridisk kategori for denne typen æresvold. Samtidig er jeg opptatt av å se på de bakenforliggende årsakene og vise at de samme mekanismene som styrer samfunnene beskrevet av Martin, også var til stede i vestlige kulturer i nær fortid. Mitt poeng er at vi har kommet lenger i vår utvikling.
Etter mitt syn kan Italias fortid derfor trekkes inn i debatten fordi den viser klare paralleller til samfunnene Martin refererer til. Den viser også at en samfunnsutvikling fra patriarkalske strukturer, der mannens ære dominerer, til et mer likestilt og likeverdig samfunn, er mulig.
I møter med ungdom fra muslimske land i Midtøsten og Afrika har jeg lært at mange oppfatter den hellige boken som en forventning til lydighet overfor de eldre, samt et forbud mot seksuelle relasjoner før ekteskapet, festing og alkohol. Ungdommene har også forklart meg at familier med barn som trosser disse reglene, risikerer kollektiv utstøtelse fra venner og nærmiljøet, som klandrer dem for ikke å ha «tatt vare på» sine barn.
Slike eksempler viser at vi ikke vil lykkes med å løse problemet uten å adressere disse dype kjerneoverbevisningene. En ny juridisk kategori og strengere straffer alene er derfor ikke nok. For at slike straffer skal ha ønsket effekt, må voldsutøvere først anerkjenne at handlingene deres er destruktive, uakseptable og forkastelige.
Vold og seksuelle overgrep: Et økende problem i Norge
I 2023 presenterte NKVTS en omfattende undersøkelse om omfanget av vold og seksuelle overgrep i den norske befolkningen.
Rapporten viser at dette er et alvorlig og økende samfunnsproblem, der kun en liten andel av tilfellene blir rapportert til politiet eller behandlet i rettsvesenet. Mange av de utsatte rapporterte om flere typer vold og overgrep, og undersøkelsen avdekket en tydelig sammenheng mellom overgrep i barndommen og senere i voksenlivet. Resultatene understreker behovet for tidlig forebygging, både fordi en betydelig andel opplever vold allerede som barn, og fordi det er en sterk korrelasjon mellom vold i tidlig alder og vold senere i livet.
For å kunne bekjempe vold, må vi forstå og adressere dens komplekse dynamikk. Ifølge NKVTS kan vold være en måte å håndtere vanskelige følelser på, uttrykke sinne eller demonstrere makt, samtidig som den kan fungere som en mekanisme for å skjule følelser av skam, mindreverdighet, utilstrekkelighet eller avmakt.
I patriarkalske familier kan menn og familieoverhoder føle seg både berettiget til og forpliktet til å bruke trusler og vold for å opprettholde kontroll. I slike familier blir volden ofte normalisert, særlig når voldsutøveren selv har vokst opp i miljøer der vold var en akseptert del av hverdagen.
Les også: Dette handler om følelsen av å bli overkjørt av en progressiv elite
Vold bryter ned kvinner
Min erfaring som tolk i møter med kvinner som har opplevd både vold i nære relasjoner og systematisk, kollektivt støttet vold, er at konsekvensene er slående like.
Som tolk for vestlige kvinnelige voldsofre har jeg tolket historier der kvinnene ikke fikk støtte av familien og der foreldrene mente at de «burde holde ut» i ekteskapet for å ikke krenke familiens ære. Dette viser at tydelige elementer av æresvold også finnes i vestlige samfunn, og bør derfor anerkjennes som et faktisk problem.
Ellers var kvinnene som hadde opplevd både vold i nære relasjoner og systematisk, kollektivt støttet vold, slående like. De var nedbrutte, traumatiserte og preget av skam. Mange var hjernevasket til å tro at volden var deres egen skyld. For å kunne lege sårene og komme videre i livet, trengte de omfattende hjelp og behandling. Dette er nettopp det jeg ønsker å belyse.
Videre er den underliggende dynamikken forbausende lik. Mannens ære ligger alltid til grunn. Enten volden skjer innenfor husets fire vegger fordi mannen er frustrert over at kona ikke «er god nok», fordi han føler seg provosert, fordi han sliter med følelser av utilstrekkelighet eller psykiske lidelser, eller på grunn av grenseløshet forårsaket av rusmidler – eller fordi æreskulturen pålegger ham å tukte kvinnen – er resultatet det samme: volden rettferdiggjøres som en del av å opprettholde ære og kontroll.
Det faktum at æresrelatert vold er systematisk, kollektivt støttet og legitimert i samfunnene Martin refererer til, viser at disse samfunnene ikke har kommet like langt som oss når det gjelder likestilling. Denne problemstillingen må adresseres, men ikke bare gjennom straff.
Når det gjelder fenomenets historiske forekomst, vil jeg oppfordre Martin til å lese seg opp på hvordan kvinner har blitt behandlet i patriarkalske samfunn gjennom tidene.
Les også: Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor foreldre finner denne boken upassende for barn
Et dukkehjem som brobygger mellom kulturer
Et litterært eksempel som illustrerer at æreskultur også har dype røtter i vestlig kultur, er Henrik Ibsens «Et dukkehjem» (1879). Verket skapte stor skandale i sin samtid og regnes fortsatt som et av verdenslitteraturens viktigste bidrag til debatten om kjønnsroller.
Torvald Helmer, Noras ektemann, anser henne ikke som en likeverdig partner og underkjenner hennes behov for selvstendighet. Han forventer at hun skal være hans «dukke» og «lerkefugl» – et prydobjekt som holder seg hjemme og passer barna.
Helmers holdninger blir særlig tydelige i parets siste samtale, der han viser sterke elementer av æreskultur. Han er opptatt av hva folk vil si, og anklager Nora for å svikte sine «helligste plikter» – sine plikter overfor ham og barna. Han fremhever religion og forsøker å appellere til hennes samvittighet og moralske følelser. Samtidig snakker han nedlatende til henne: «Du taler som et barn. Du forstår ikke det samfunn du lever i … Du er syk, Nora, du har feber; jeg tror du er fra sans og samling».
Til slutt slår han fast: «Det er ingen som ofrer sin ære for den man elsker – du taler som et uforstandig barn».
Nora utsettes hverken for fysisk vold, voldtekt, tvangsekteskap eller drap. Likevel er det ingen plass for hennes personlige frihet eller selvrealisering innenfor det borgerlige Norges kollektive normer på 1800-tallet. Hennes eneste utvei blir å forlate mann og barn, uten noen sikker retning eller et sted å gå til.
«Et dukkehjem» kan fungere som en bro mellom kulturer som fortsatt er preget av æresvold og det mer siviliserte, moderne vestlige samfunnet. For knappe 150 år siden var også norske kvinner bundet av mannens ære, men i dag er de både likeverdige og likestilte.
Avslutningsvis vil jeg understreke at det aldri har vært min intensjon å bagatellisere æresvold. Det jeg ønsket å få frem, er at jeg er uenig i det forenklede, svart-hvite synet som Martin fremmer. Han fremstiller vold i nære relasjoner som et mindre problem – utelukkende forårsaket av frustrerte menn – og som mindre skadelig fordi den mangler kollektiv støtte.
Jeg mener vi må slutte å trekke skiller mellom «oss» og «dem». I stedet bør vi skape et fellesskap – et «vi» som arbeider målrettet for å forstå de universelle mekanismene som fortsatt bidrar til å undertrykke kvinner, uansett kultur eller kontekst.
