I vår tid ser vi et bemerkelsesverdig kulturelt paradoks: romantikken, en bevegelse som en gang hadde en sentral plass i kunst, litteratur og samfunnstenkning, er i stor grad blitt devaluert og avfeid som sentimental, eskapistisk og overfladisk.
Mens modernismen, realismen og minimalismen har oppnådd institusjonell hegemoni, har romantikken blitt skjøvet til side, til tross for dens dype historiske betydning. Denne nedvurderingen har røtter i modernismens etterkrigsdominans, som ofte reduserte det emosjonelle og spirituelle til noe mindreverdig i møte med funksjonalitet og rasjonalitet.
I tillegg har romantikkens fokus på det nasjonale blitt problematisert på grunn av forbindelsen til nasjonalisme og dens mørkere kapitler. Likevel overser denne kritikken hvor vital romantikken har vært – som en reaksjon på industrialiseringens fremmedgjøring, en tidlig røst for økologisk bevissthet og en utforsker av menneskets behov for mening og skjønnhet.
Les også: Vil ha større Nerdrum-samling på Nasjonalmuseet. Får ikke svar
Romantikkens relevans har aldri vært tydeligere
Samtidig som romantikken er blitt avfeid i det etablerte kunst- og kulturlandskapet, er vi vitne til en fascinerende gjenoppblomstring av dens idealer.
I en digital tidsalder, hvor teknologiens tilstedeværelse er allestedsnærværende, har det oppstått en lengsel etter det autentiske, naturlige og spirituelle. Fenomener som «cottagecore» og andre naturromantiske uttrykk dominerer sosiale medier, samtidig som mange streber etter en hverdagslig presisjon som nærmer seg realismens dokumentariske tilnærming.
Denne sammensmeltingen av tilsynelatende motsetninger – romantikkens lengsel og realismens nøkternhet – peker mot en dypere kulturell syntese som reflekterer samtidens kompleksitet. Denne fusjonen kommer særlig tydelig til uttrykk i litteraturen.
Forfattere som Karl Ove Knausgård og Ocean Vuong skaper verker som vever sammen realistiske hverdagsskildringer med introspektive og naturmystiske dimensjoner. Den autofiktive sjangeren er i seg selv et resultat av denne syntesen, der realismens søken etter sannhet møter romantikkens lengsel etter transcendens.
Samtidig ser vi hvordan klimakrisen har gitt opphav til en ny type naturromantikk, hvor naturen ikke bare er en kilde til åndelig forløsning, som i det nittende århundre, men også fremstilles som både sårbar og overmektig – en kraft som både lider og kjemper tilbake.
Innen kunsten har romantikkens relevans aldri vært tydeligere, spesielt i møte med samtidens ofte provoserende og konseptuelle kunst. Det som en gang var en legitim avantgardistisk utfordring, har utviklet seg til en epoke preget av middelmådighet og idétvang.
Maurizio Cattelans «Comedian» (2019) – en banan teipet til veggen – eller Matias Faldbakkens «Five Flat Boxes» (2013), fem industrielt produserte pappesker montert på veggen, illustrerer hvordan samtidskunsten har fjernet seg fra det håndverksmessige og følelsesmessige til fordel for det konseptuelle.
Dette står i sterk kontrast til romantikkens dype forankring i skjønnhet, håndverk og følelsesmessig dybde.
Les også: Nasjonalmuseet skroter Fredriksen-utstillinger
Verktøyene vi trenger for å navigere vår tid
I vår tid, preget av fremmedgjøring og estetisk utarming, peker romantikkens verdier mot en nødvendig revitalisering av kunsten.
Interessant nok ser vi også hvordan romantikkens idealer finner nytt liv i møtet mellom teknologi og spiritualitet. Digital kunst kombinerer algoritmer og naturmotiver, mens sosiale medier blir plattformer for spirituell utforskning og kollektiv mystikk.
Denne bevegelsen representerer en unik hybridtilnærming som ikke avviser teknologien, men snarere søker å humanisere og åndeliggjøre den. Det samme mønsteret finner vi i arkitekturen, hvor romantiske verdier som skjønnhet og historisk kontinuitet igjen får en sentral plass. Nyurbanismen og bærekraftig arkitektur kombinerer tradisjonelle estetiske prinsipper med moderne miljøhensyn, og skaper bygninger og byrom som både tilfredsstiller funksjonelle behov og nærer den menneskelige sjelen.
Denne utviklingen er ikke en enkel tilbakevending til fortiden, men en sofistikert respons på samtidens eksistensielle utfordringer. Klimakrisen, teknologisk fremmedgjøring og tapet av kulturell identitet krever en ny måte å tenke på, en tilnærming som balanserer romantikkens lengsel med realismens nøkternhet. I denne sammenflettingen av det emosjonelle og det rasjonelle, det åndelige og det materielle, finner vi kanskje de verktøyene vi trenger for å navigere vår tid.
Det er på tide å revurdere vår holdning til romantikken og anerkjenne dens relevans i møte med det 21. århundrets utfordringer. Dens emosjonelle dybde, søken etter mening og verdsetting av skjønnhet er ikke svakheter, men snarere styrker som kan inspirere oss til å skape en mer helhetlig og meningsfull kultur.
Den nye romantikken er ikke bare en estetisk eller filosofisk bevegelse, men en nødvendig kulturell nyorientering i en verden som sårt trenger håp, dybde og menneskelighet.
