Danby Chois ønske om at «moderate» muslimer (hva nå det er) skal ta avstand fra vold og attpåtil påpeker at «akkurat nå er en veldig god anledning», føyer seg i grunn inn akkurat den samme kollektive ansvarliggjøringen, skylden og skammen som kom etter 11. september 2001.
Jeg skal forklare, men først vil jeg presisere det som er en selvfølge (det er også absurd at jeg egentlig må proklamere det): vold er uakseptabelt og kan aldri legitimeres – uansett.
Les også: Derfor er det vanskelig å ta avstand
11 september 2001
I 2001 var jeg 15 år. Frem til da var livet ganske likt som andre 15-åringer på Mortensrud. Det gikk i skole, fotball og venner.
Så skjer terrorangrepet 11. september 2001, og brått endrer ting seg. Foreldrene våre hadde vært i min tantes bryllup i USA, og var på vei hjem fra New York 11. september 2001. Deres fly var ett av de siste som tok av fra JFK lufthavn.
Jeg husker godt den dagen. Jeg var kommet hjem fra skolen, og gjorde akkurat som jeg pleide å gjøre. Skrudde på tv og leste tekst-tv. Det var der jeg leste om at et fly hadde kræsjet i en skyskraper i New York. Byttet kanal til CNN og så på direktesending.
Bildene var absurde.
Så starten prosessen med å finne ut av hvilket fly som hadde kræsjet, og om hvor foreldrene mine var. Fikk ringt til slektninger i USA, og fikk bekreftet at deres fly var et av de siste som lettet og at det var i rute til London.
De ante ingenting om hva som hadde skjedd før de landet på Gardermoen. Det var en lettelse for både dem og oss.
Plutselig var omgivelsene opptatt av hva jeg og vi – norske ungdommer med muslimsk bakgrunn – mente om terrorangrepet 11. september 2001. Dum som jeg og vi var, så svarte vi – og gjennom de neste årene, og i takt med flere terrorangrep, så ble også det spørsmålet stilt oftere og oftere. Jeg og vi fortsatte å svare.
I ettertid har jeg tenkt mye på den dagen og hvor mye som endret seg. På mange måter ble uskylden tatt fra oss. Hvorfor skulle jeg og andre norske ungdommer med muslimsk bakgrunn svare på hva vi «egentlig» mente om terrorangrepet? Spørsmålene opplevdes som en kollektiv ansvarliggjøring.
Jeg og vi hadde aldri gitt uttrykk for at vi støttet ideologien og tankegodset bak disse avskyelige terrorangrepene, så hvorfor skulle vi plutselig ta avstand fra noe vi aldri hadde støttet og som gjorde livene våre mer utfordrende?
Les også: Muslimer er like lite ansvarlige for dette som kristne er for 22. juli
Hvorfor skal vi ta avstand?
Tiden gikk, og etterhvert ble jeg og vi voksne. Mange valgte sikkert å slutte å uttrykke at de tok avstand fra terrorangrep. Jeg valgte å fortsette en stund, før jeg innså at jeg på en måte ble ansvarliggjort for andres (terror-) handlinger bare fordi de hevdet at de var muslimer – og ganske snart valgte jeg å slutte å ta avstand fra det.
Grunnen var så enkel som at det ikke var noen grunn til at jeg skulle ta avstand fra noe som aldri var meg nært – og like fjernt som for alle andre.
Så til spørsmålet om hvorfor jeg eller noen andre helt vanlige norske muslimer skal ta avstand fra vold andre har begått? Det er det faktisk ingen grunn til, akkurat på samme måte som ingen andre må ta avstand fra noe noen andre har gjort.
Det var en gang – da jeg og vi var unge – man følte at man manglet stemmer som kunne snakke for meg og oss, men heldigvis er den tiden forbi. Sarah Frostmo Faraj har med sylskarp penn svart og parert Chois innlegg i Subjekt.
Choi gir et inntrykk av muslimer flest ikke hegner om ytringsfriheten når han etterlyser at flere muslimer skal gjøre det. Det store flertallet av muslimer er helt alminnelige nordmenn. Som er imot vold, ønsker å leve et liv i fred og harmoni og som selvfølgelig både hegner om ytringsfriheten og andre grunnleggende verdier vårt samfunn og demokrati er tuftet på.
Det var ingen god idé i 2001 å mistenkeliggjøre, kollektiv ansvarliggjøre, skylde på og påføre norske muslimer skam – og det er heller ingen gode idé å gjøre det nå.
