Hvorfor lærer vi ungdommen at de er ofre? At deres følelser er viktigere enn deres evne til å håndtere livet?
Det siste tiåret har vi sett en eksplosjon i fokuset på psykisk helse, trygghet og trivsel i skolen – men resultatet er ikke en sterkere generasjon. Det er en svakere en. Vi programmerer unge mennesker til å tro at livet skylder dem noe, at verden skal tilpasse seg deres behov, i stedet for å lære dem hvordan de tilpasser seg verden.
Les også: Å snakke mer om følelser løser ikke unge menns problemer
Psykologer og hodeløse influensere
I 2017 ble Opplæringsloven kapittel 9A skjerpet for å sikre at elevers skolemiljø ble ivaretatt. I 2020 kom Fagfornyelsen (LK20), som påla skolen å ta et enda større ansvar for elevenes emosjonelle utvikling. Men hvor går grensen mellom omsorg og overbeskyttelse?
Nå er det ikke lenger nok å gi kunnskap – skolen skal også være psykolog, forelder og livscoach. Har vi glemt at livet er brutalt? At styrke ikke utvikles i komfortsonen, men i motgang?
Jeg reiser Norge rundt og holder foredrag om psykisk helse. Budskapet mitt er enkelt: Du er ansvarlig for ditt eget liv. Responsen er slående. Ungdommer, spesielt unge menn, kommer bort til meg med tårer i øynene. Ikke fordi jeg har fortalt dem noe nytt, men fordi ingen andre har sagt det til dem før.
De forteller at det føles som en åpenbaring å høre at de kan ta kontroll. At de ikke er hjelpeløse. De har blitt lært at de må reddes, ikke at de kan redde seg selv. Det er tragisk.
Psykologer, hodeløse influensere og motivatorer forteller oss stadig at vi er «bra nok som vi er». Men hva om vi ikke er det? Hva om vi er late, selvdestruktive eller apatiske? Er vi fortsatt bra nok?
Nei. Men vi kan være kapable og verdige, men aldri perfekte – vi blir aldri det. Derfor må vi strebe etter forbedring, ikke aksept av middelmådighet.
Les også: Dette må være årets dummeste anmeldelse – av årets viktigste bok
Det handler ikke om egoisme
Vi har blitt besatt av følelser. Som at lykke er livets formål. Men det er feil.
Livets formål er ansvaret du bærer for å ta vare på de rundt deg, og dersom du finner litt lykke på veien, flott, men ikke forvent at det er livets formål.
Jo mer vi grubler over hvordan vi har det, desto verre får vi det. Studier viser at selvbevissthet og depresjon ofte går hånd i hånd – jo mer vi graver oss ned i hvordan vi føler oss, desto dypere synker vi. Løsningen? Se utover deg selv. Spør: «Hva kan jeg gjøre for andre? Hvordan kan jeg bidra?»
Mennesker er ikke skapt for å være selvopptatte og tenke «meg, meg, meg» – vi er skapt for å skape og ta vare på fellesskapet rundt oss.
Jeg har fått kritikk for å være for hard, for å være individualistisk. Folk misforstår. Selvoptimalisering er ikke egoisme – det er det motsatte. Jo sterkere du er, jo mer kan du gi til andre. Jo mer ansvar du tar for deg selv, jo mer kan du være en støtte for de rundt deg. Vi lever ikke i et vakuum. Vi har en plikt til å være vårt beste, ikke for vår egen skyld, men for fellesskapet. Fraværet av ditt beste skader alt og alle rundt deg, inkludert deg selv.
Så nei, jeg sier ikke den klassiske: «skjerp deg». Jeg sier: Våkne opp. Ingen kommer for å redde deg. Ingen skylder deg noe. Men du skylder deg selv å bli den sterkeste, mest kapable versjonen av deg selv. For deg. For de rundt deg. Og for samfunnet du er så privilegert å være en del av.
