Den siste tiden er det flere som har uttrykt bekymring for USAs stans i våpenleveransene til Ukraina. At det er en «håndsrekning til Putin» og «et mørkt kapittel i verdenshistorien», er noen av betegnelsene norske politikere bruker.
Som jeg og flere med meg har vært inne på før, har dette ligget i kortene lenge. Ukraina taper krigen og behovet for å starte forhandlinger har derfor blitt sterkere for hver uke som har gått.
Man kan selvsagt beklage seg over måten dette skjer på, og at den amerikanske presidenten ikke viser større solidaritet ovenfor Ukraina. Onsdag 26. februar ble det meldt at USA og Ukraina var klare til å signere en mineralavtale, før det tirsdagen etterpå ble meldt om stans i våpenleveranser, før Reuters 4. mars meldte at Zelenskyj på nytt var klar til å signere mineralavtalen.
Med andre ord kan det se ut til at Trump forsøker å presse ut en siste rest av verdi fra USAs Ukraina-engasjement. Sett i lys av hans tidligere uttalelser om Grønland og Panama, samt innføringen av toll på varer fra EU-land, er det lett å skimte konturene av en geopolitisk dreining.
Kutt i USAID
Dette inntrykket underbygges ytterligere av kuttet i USAID, den amerikanske bistandsorganisasjonen som har vært et flaggskip for amerikansk «soft power» og har virket som redskap for å fremme amerikanske interesser i andre land.
Trump ser ikke ut til å ønske at USA skal forsøke å være verdenshersker. Derfor trenger han ikke bruke milliarder på påvirkning over hele verden. Ei heller er han avhengig av å føre en politikk som gir inntrykk av at han setter ukrainske interesser særlig høyt. Amerika skal settes først, tilsynelatende ved å feste grep om det amerikanske kontinentet, mens siste rest av amerikansk troverdighet i Europa brukes på å selge våpen ved å øke europeiske forsvarsbudsjetter til 5 prosent av BNP.
Å trygle Trump om å snu ved å godta økningen på 5 prosent, vil neppe hjelpe eller gjøre stort annet enn å svekke europeiske bedrifters konkurransekraft. For når han innfører toll på 25 prosent på europeiske varer, kutter USAID, mens utenriksminister Marco Rubio innrømmer at krigen i Ukraina er en proxykrig, virker det ikke å være noen vei tilbake.
Innrømmelsen av at Vesten driver en proxykrig mot Russland, innebærer at man forkaster fortellingen om at man kjemper for Ukrainas selvråderett og den regelbaserte verdensorden. Dermed blir ikke bare Ukraina-krigen enda en krig hvor USA må godta nederlag. I motsetningen til nederlagene i Vietnam og Afghanistan er nederlaget i Ukraina-krigen også et nederlag for en politisk linje.
Les også: Trumps «sjefsspion» etterforsker egne ansatte for «pornografisk trans-chat»
The Grand Chessboard
Denne linjen ble allerede staket ut i 1997 av ideolog og tidligere sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter, Zbigniew Brzezinski, som i boken «The Grand Chessboard» (1997) tar for seg hvordan USA kan bevare posisjonen som verdens eneste supermakt etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Den samme politiske linjen ble videre utdypet og utviklet av tenketanken Project for New American Century, hvor blant andre president George Bush Jr. og nykonservative som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, William Kristol og Paul Wolfowitz var medlemmer. Målet var kort sagt å promotere amerikansk globalt lederskap, da dette var bra for både USA og verden.
Tenketanken, som var sentral i utarbeidingen av Irak-politikken som endte med invasjonen i 2003, ble nedlagt i 2006, hvorpå dens leder uttalte at gruppen hadde gjort sin jobb og fått utbredt sitt syn.
Det er altså denne linjen Trump nå forlater og forkaster til fordel for sitt Maga-prosjekt. Dessverre for USA-servile europeiske politikere vil de nok ikke kunne få andre roller i et slikt prosjekt enn rollen som nyttige idioter, som kjøper amerikanske våpen. Kjøp som vil gå på bekostning av helse, infrastruktur og utdanning som trengs i konkurransen mot Kina og de andre Brics-landene.
Det man derfor nå ser utfolde seg, er en desperasjon som dekker over en eksistensiell krise hos Europas politikerklasse. For lite tyder på at ideologien om den regelbaserte verdensorden vil overleve Trumps administrasjon. Og uten målet om vestlig verdensdominans er det lite som holder Europa og USA sammen.
Les også: Trumps arkitekturpolitikk har støtte i folket. Så hva er problemet?
Interesseforskjeller
Europa og Amerika skilles av et verdenshav som gjør at handel gjør de europeiske statene langt mer avhengige av hverandre enn av USA.
På den andre siden slipes betydningen av likhetene i språk stadig ned av utviklingen innen oversettelsesteknologi. KI-teknologien vil imidlertid ikke kunne utligne at USA er en samfunn som bare har utviklet seg i 400 år, og for ikke mer enn 200 år siden holdt seg med store mengder slaver mens store deler av landet var lovløst. Den organiske samfunnsutviklingen ligger med andre ord 10.000–3.000 år bak resten av verden.
Muligens forklarer dette den naive, overmodige troen på å herske over verden. Uansett understreker dette at de få kulturelle likhetene som enda gjelder mellom USA og Europa, neppe er nok til å undertrykke interesseforskjellene.
USA og Europa er konkurrenter i en kapitalistisk verden, og når flere bedrifter flytter fra Tyskland til USA, fører dette til en svakere økonomi i hele Europa.
Den europeiske eliten, med blant andre den autoritære Macron i spissen, har derfor investert i et prosjekt som ikke finnes mer og som det heller ikke ser ut til at lar seg gjennomopplive. Det som står igjen, er et program for å oppruste Europa for å forsvare seg mot et Russland, som holdt på å tilintetgjøre seg selv da de sist forsøkte å dominere Europa.
En opprustning som samtidig vil føre til dårligere tilgang på billige russiske naturressurser, som Europa har få av. Et fattig og paranoid Europa er altså hva den politiske eliten har å tilby. De bør snarest pensjoneres, slik at man kan gjøre kontinentet sunt og velholdent.
