Det var økende misnøye blant bøndene i det sørlige Tyskland. Høye skatter, monopolisering av ressurser i skog og mark og et urettferdig rettssystem hadde fått det til å ulme. Og det hadde ulmet lenge. Men nå øynet man håp; hadde ikke Luther, den frittalende professoren i Wittenberg, sagt at «et kristenmenneske er den frieste herre over alle ting og ingen underlagt»? Hadde han ikke ment at Bibelen «tilhører hele menigheten», og at enhver kristen har «rett og evne til å tolke»?
Og var ikke nettopp deler av Skriften trykket på tysk, slik at man selv kunne lese hva som sto?
Hva slags reformasjon?
Luther hadde vært en snakkis helt siden offentliggjøringen av hans 95 teser mot Pavekirken i 1517. Som riktignok aldri ble slått opp på kirkedøren i Wittenberg, slik mytene vil ha det til, men sendt i brevs form til erkebiskopen i Mainz.
Det gjorde ingen forskjell; trykkekunsten gjorde uansett at innholdet ble spredt og popularisert.
En av dem som mente Luther ikke gikk langt nok, var presten Thomas Müntzer. Han og andre radikalere leste Luthers ord som oppfordringer til å gjøre seg fri fra føydalherrene og opprette gudsriket på jord. Om nødvendig med våpen i hånd.
Det fantes også mer moderate krefter. I mars 1525 møttes lederne for ulike sørtyske bondebevegelser i Memmingen for å forfatte noen krav overfor fyrstene.
Kravene var på ingen måte urimelige, sett med dagens øyne. De ville ansette egne prester som kunne «forkynne det sanne evangelium rent og klart, uten menneskelige påfunn». Med henvisning til 1. kor 7:23 – «bli ikke slaver av mennesker» – ville de oppheve livegenskapet, siden «ingen skal eie et annet menneske».
De ville ha fri tilgang til fellesressursene i skog og mark, for Gud hadde skapt jorden til bruk for alle (1 Mos kapittel 1). Avslutningsvis poengterer de at «dersom noen kan påpeke at kravene våre strider mot Guds ord, vil vi oppgi det. Men hvis ingen kan, vil vi stå fast og ikke la oss tvinge».
Da Luther fikk panikk
Skrivet var kanskje i Luthers ånd, men neppe i samsvar med Luthers politikk. Kanskje fikk han panikk. Kanskje ble han redd for å miste den spirende støtten til reformasjonen fra de tyske fyrstene.
Formaningsbrevet til de opprørske bøndene i mars 1525 er riktignok vennlig i formen; både bønder og herrer oppfordres til å unngå vold og søke rettferdige løsninger. Men da opprørene plyndrer kirker og klostre og dreper adelige, tar han avstand, og i skrivet «Mot bøndenes myrdende og røvende bander» 6. mai oppfordrer han fyrstene til å «slå opprørerne ned som gale hunder».
Det var akkurat det som skjedde. Da 6–8.000 bønder barket sammen med fyrstekoalisjonens tungt bevæpnede hær, var utfallet gitt. Bøndene med sine ljåer og høygafler hadde lite å stille opp med mot fyrstenes kavaleri og kanoner, og da solen gikk ned 15. mai, lå flere tusen opprørere igjen i gresset.
Müntzer selv ble tatt til fange, torturert og halshugd. Innen utgangen av juni var alle opprør slått ned, og 70.000 var blitt drept i slag eller henrettet ved henging, halshugging eller skyting.
Les også: Bibelen kåret til en av årets vakreste bøker
Ettervirkninger
Men ikke bare de voldelige opprørerne som fikk unngjelde – også de moderate bondelederne ble forfulgt, mistet jobben eller måtte flykte. Slik ble Frankenhausen begynnelsen på slutten for en gryende demokratisering av Europa. Det ble også starten på en forfølgelse av anabaptister og annerledes troende, siden fyrstene mente at for mye «åndelig frihet» var årsaken til opprøret.
Mange har sett bondeopprøret som forløperen til så vel den franske revolusjonen som til marxismen. Andre ser det som en inspirasjonskilde for pietismen og de store vekkelsesbevegelsene på 1700-tallet og utover. Sikkert er det at bondeopprøret synliggjør spenningen mellom evangelisk frihet og sosial kontroll, mellom folkets samvittighet og maktens teologi.
Sa jeg demokratiet? Javisst. Glem hva du lærte på skolen om grekerne som forbilde for europeiske demokratier. Se hit. Mot bondeopprøret med sine bibelsk begrunnede krav om medbestemmelse. Mot Calvin, som mente at menigheten burde styres av valgte eldste, og at det var en «uvurderlig gave» dersom også folket kunne velge sine egne ledere. Mot puritanerne og fremveksten av engelsk parlamentarisme, og særlig levekårene, som i 1647 formulerte et krav om folkestyre begrunnet i Bibelens ord.
Les også: Det er ikke rart Høyre blir sjalu. Dette er KRF på sitt beste
Et tankekors
For her er poenget: Bibelen er, på mange måter, en revolusjonær bok som stadig har inspirert til nytenkning og radikal reform. Samtidig er Bibelen grunnlaget for vår vestlige sivilisasjon og status quo.
Dette er en kime til konflikt. Det er ikke tilfeldig at amerikanske slaveeiere støttet utgivelsen av en «Slave’s Bible», hvor alt som handlet om likeverd og frihet var sensurert bort. Det er heller ikke tilfeldig at det nettopp var Bibelen – og den sensurerte eksodus-historien – som inspirerte slavene til å kjempe for sin frihet.
Til daglig jobber jeg i Åpne dører, en organisasjon som hjelper forfulgte kristne verden over. Til stadighet ser jeg hvordan Bibelens budskap gir håp til marginaliserte og undertrykte grupper over hele verden, i dag som for 500 år siden. Vi kan nevne dalitene, Indias kasteløse, som i uminnelige tider har blitt behandlet som annenrangs innbyggere. Å få høre at de er skapt i Guds bilde, og like mye verdt som en brahman, er livsforvandlende. Samtidig er det en trussel mot hindunasjonalister som ønsker status quo.
Få er klar over dette, men Bibelen er faktisk en forbudt bok i en lang rekke land, og særlig i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Som Nord-Korea, Maldivene, Iran og Kina. Tyranner og despoter har alltid fryktet Bibelen, og fortsetter å gjøre det.
I vår del av verden burde dette være et tankekors.
