Tirsdag 10. juni vedtok Stortinget hvilke endringer som skal gjøres i det opprinnelige lovforslaget. Den endelige loven skal vedtas mandag 16. juni.
Den svært inngripende loven mangler en enkel setning: «Stortinget kan oppheve enhver bestemmelse gitt i medhold av denne lov.»
I påsken kunne et samfunnsbevisst folk følge jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg sin påskekrim fra statsretten på hennes Facebook-profil. Mest oppmerksomhet fikk endringene i sivilbeskyttelsesloven.
Stortinget hadde vedtatt lovendringene rett før ferien. Loven ga regjeringen og departementene myndighet til å sette all regulering av arbeidslivet til side, og kommandere ut enhver borger til tvangsarbeid. Etter et par dager med mediefokus ble loven utsatt for å bli vedtatt 25. april. Så ble det stille om lovendringen.
Plutselig, tirsdag – tredje pinsedag – kom endringene i sivilbeskyttelsesloven opp i Stortinget igjen. Mens vi feiret arbeidernes dag 1. mai, selvstendigheten den 8. mai og demokratiet den 17. mai, ble sivilbeskyttelsesloven skrevet om uten noen demokratisk debatt.
Les også: Vi har verdens beste pressefrihet. Det er nesten ikke til å tro
Gir regjeringen og byråkratene enormt mye makt
Det er gjort åtte forbedringer eller innstramminger i loven, skrev professor Benedikte Moltumyr Høgberg i Nettavisen 30. mai og i et intervju i Aftenposten 28. mai. Jeg er enig med henne i at det som ble vedtatt denne uken, er litt bedre enn det som ble vedtatt før påske, men sivilbeskyttelsesloven rokker ennå ved den grunnleggende maktfordelingen mellom lovgiver og byråkratiet.
Hvorfor ble endringene ikke gjort tilgjengelige på Stortingets hjemmeside før endringene ble lest opp i stortingssalen tirsdag morgen? Media har vært helt stille i forbindelse med annengangs vedtagelse av loven.
Sivilbeskyttelsesloven bryter stadig med det grunnleggende prinsippet for krisehåndtering som ble etablert i beredskapsloven av 1950. I Beredskapsloven § 3 annet punktum står det klart og tydelig: «Bestemmelsene kan oppheves av Kongen eller Stortinget.»
Det betyr at hvis Regjeringen vedtar noe som Stortinget mener at går for langt, så skal Stortinget selv oppheve forskriftene som bryter med andre lover. Formuleringen i beredskapsloven bygger på sunn fornuft. Hvis jeg gir deg rett til å gjøre noe på mine vegne og jeg ikke liker det, skal jeg kunne stoppe deg fra å fortsette å gjøre det jeg ikke liker – ikke bare be deg pent om å stoppe.
Hvorfor bruker ikke Sivilbeskyttelsesloven den samme formuleringen? Formuleringen er enkel. Den sikrer at Stortinget skal kunne oppheve en beordring som etter de folkevalgtes mening går for langt.
En lignende, Stortingets sikkerhetsventil, ble tatt inn i Koronaloven av mars 2020. Hvorfor er den ikke med i Sivilbeskyttelsesloven? Denne sikkerhetsventilen burde gjelde som et helt generelt prinsipp i alle lover som gir regjeringen myndighet til å bryte med lover som er vedtatt av Stortinget: Stortinget må beholde retten til å kunne oppheve forskriftene med et enkelt vedtak (ikke via lovendring).
Gir Stortinget myndighet til Regjeringen til å sette lover til side, så må Stortinget bygge inn en enkel mulighet til selv å kunne oppheve forskriften som bryter lovene. Det kan altså ikke Stortinget gjøre etter sivilbeskyttelsesloven som ble vedtatt den 10. juni. Den nye loven krever at Stortinget varsles og legger inn en 48 timers utsatt ikrafttredelse. Men Stortinget kan ikke vedta at forskriften ikke skal tre i kraft.
Dette er kritisk siden Sivilbeskyttelsesloven gir regjeringen og byråkratene enormt mye makt.
Les også: Subjekt mener: Ukens sjampis går til Benedikte Høgberg
Rokker den ved maktbalansen i norsk rett
La oss ta dette steg for steg: Stortinget har i sivilbeskyttelsesloven vedtatt at Regjeringen (eller de byråkratene som regjeringen bestemmer) skal kunne bryte eksisterende lover og alle andre reguleringer av arbeidslivet.
Dette bryter med maktfordelingen mellom storting og regjering. Makten til å gi generelle forbud og påbud flyttes fra de folkevalgte til byråkratene. Et forbud eller påbud kan til og med gjøres straffbart. Dette er svært inngripende. Hvorfor vil ikke Stortinget selv beholde makten til å kunne oppheve beordringer som går for langt?
I 1950 var Stortinget så forutseende at de beholdt denne retten og skrev det inn i loven som gjelder når Norge er i krig, at Stortinget selv skal kunne oppheve en slik kriseforskrift. Når Stortinget gir regjeringen og byråkratene myndighet til å bli landets lovgiver i bestemte typer kriser, bør Stortinget bygge på tradisjonen fra beredskapsloven fra 1950 og selv beholde retten til å oppheve lover som går for langt.
Selv med de åtte kosmetiske endringene av sivilbeskyttelsesloven rokker den ved maktbalansen i norsk rett og innfører svært inngripende tiltak for nesten hele befolkningen. Stortinget er avspist med å kunne diskutere tiltakene i 48 timer før tiltakene trer i kraft.
Jeg utfordrer hver av stortingsrepresentantene som stemte for loven 10. juni til å forklare hvorfor denne setningen ikke er med i loven. Sivilbeskyttelsesloven bør ha en setning til: «Stortinget kan oppheve enhver bestemmelse gitt i medhold av denne lov.»
