Maja Hattvangs albuer på middagsbordet i D2. Danby Chois shorts på arbeidsplassen på Dagsnytt 18. Dagens næringslivs 40-punktsliste for god kutyme på restaurant.
Hvor kommer denne blomstrende interessen for etikette fra?
Godt mulig at jeg lar meg rive med og gjør en fjær til fem høns, men jeg tenker å behandle dette som en selvoppfyllende profeti.
Jeg har nemlig selv de seneste årene fått øynene opp for verdien av etikette.
Og da mener jeg ikke de avsindige reglene til etiketteekspert William Hanson om å spise banan med kniv og gaffel.
Jeg mener god, gammeldags takt og tone.
Les også: Ultraprosessert mat er et finere begrep for «junkfood». Det nekter enkelte å innse
Det menneskelige samkvems trafikkregler
I Waldemar Brøggers tidløse «Skikk og bruk» (1960) omtales etikette, eller «regler for omgang», med de nobleste av hensikter:
«Gjennom kunnskap om formene blir vi frigjort fra dem.» Formålet med å sette sammen et leksikon av en bok om hvordan te seg rundt andre mennesker var å skape forutsigbarhet og gjenkjennelighet.
Den verden Brøgger og co. henvendte seg til på 60-tallet, var en verden i oppbrudd: Gamle og unge, arbeidere og fabrikkseiere, nordmenn og pakistanere, mennesker av ulik bakgrunn omgikk nå hverandre i det daglige. De møttes på likeverdig grunn, «hvorav ingen er … særlig bedre eller finere … Men de er forskjellige.»
De levde i «en formløs tid». Grensene som før satte rammene for sosial samkvem, ble diffuse. Grunnen under en begynte å riste. Hva gjør man i slike situasjoner?
Søker noe tydelig og stødig å støtte seg på. Hvordan skal man te seg ovenfor mennesker som er ulik en selv? Hvordan unngå å fornærme noen? Ikke forulempe dem, ikke sende uheldige signaler, eller på annen måte ødelegge en relasjon?
Derav etikettens relevans, da som nå. Den regulerer trafikkreglene for hvordan vi oppfører oss mot medmenneskene våre. Og det i aller beste hensyn: for å ikke tråkke noen på tærne.
Mennesker fra vidt forskjellige kulturer, eller vidt forskjellige nabolag, kunne finne trygghet i å omgås med hverandre for å lære hverandre å kjenne, uten frykt for å være til forkleinelse.
Når etiketten satt i muskelminnet, frigjorde det energi til andre og viktigere formål: sosialt samkvem.
Akkurat som i dans, gjør kjennskap til stegene og rytmen i musikken at man frigjør kapasitet til improvisasjon, samtale, og overskudd til å nyte det hele.
Hvor stammer så denne oppblomstrende fascinasjonen fra?
Hattvang synes å mene at det kommer fra ønsket om å bli assosiert med høy økonomisk kapital, gjerne ervervet over generasjoner, og dens tilhørende livsstil. En ressurssterk, men historieløs middelklasse som søker kulturell valuta når økonomisk valuta blir for vulgært og for vanlig.
Brøgger fokuserte på frigjøring. Selv er min sans for denne kunstformen basert på sosiale hensyn; god etikette er en selvoppofrende akt. Det er omsorg i form av rammer. Kjærlighet forkledd som handling. Og jeg savner dette sosiale, selvoppofrende aspektet.
Les også: Problemet er ikke bare Vita og Wandas påvirkningskraft, men hvordan de selv har blitt påvirket
Tilværelsens uutholdelige slipsløshet
Jeg mener bestemt at etikette sto sterkere før. Jeg tillater meg å presentere min teori på hva som skjedde: Under moderniseringen i etterkrigstiden kjempet man frem samfunn som skulle være mer likestilte, mer egalitære, mer moderne og mer frie. Klasseskillene ble brutt ned, velstanden omfordelt, og den mektige middelklassen vokste frem.
Norge var et land med små forskjeller, og vi-et utviklet seg til å bli en miks av velstanden til borgerklassen og kulturen til arbeiderne. Etikette ble ansett som noe gammelmodig og besteborgerlig: unødvendig staffasje. Vi elsket synet av kong Olav på trikken og diplomater rundt frokostbordet til Thorvald Stoltenberg.
Innerst inne var vi alle «vanlige folk», og vi bar alle et ønske om å være vanlige. Og vanlige folk bryr seg ikke med flåsete snobberi. Ut ifra dette perspektivet utbredte seg en holdning om at det beste i livet er ekthet. Kom som du er. Gjør det som faller deg naturlig. Vær deg selv. Nok.
Jeg mener ikke at vi har hatt en dårlig oppvekst, vi som har vært omringet av lave skuldre og ustrøkne skjorter. Men et eller annet sted i denne uutholdelig slipsløse tilværelsen mistenker jeg at det forsvant et lite barn ut med det grumsete badevannet.
Vi holder på å miste noe i vårt moderne samfunn. Vi brytes ned av ultra-individualistiske verdier som sakte, men sikkert spiser opp det som før var samfunnslimet: fellesskapets normer. Og det er noe sørgmodig over det. Denne såkalte friheten fra gamle og strenge regler frarøver oss de øyeblikk hvor man kan anerkjenne sine medborgere på en subtil, men elegant måte.
Regelen om å ikke snakke med mat i munnen har ikke utviklet seg for å gjøre livet surt for den som spiser. Det handler i stedet om å ikke sjenere de andre rundt bordet. Å måtte se på noens tygde, ufordøyde mat er nok i seg selv til å miste appetitten. Å ha en mobiltelefon fremme i en sosial setting, som distraherer med sine pling og dirr, burde blitt institusjonalisert som en kulturell faux pas for lengst. Ved å vie telefonen mer oppmerksomhet kommuniserer man at man heller ville vært et annet sted og omgitt seg med andre enn de man omringer seg med. Det er sårende og direkte frekt. Mens «The Norwegian Arm» er uhøflig fordi du avbryter sidemannen din i måltidet sitt, og invaderer intimsonen deres. Kjekt for deg, kanskje, men irriterende for sidemannen.
Vi priser oss på å leve i et rettssamfunn, men det vi burde hige etter, er å leve i et høflig samfunn. Gjøre flere ting, ikke fordi det er påbudt, eller forbudt, eller profitabelt, eller fordelaktig for en selv, men fordi det er et gode for andre. Se større på verden.
Les også: EU vil ha 40 prosent vaskbare glassflasker i Norge innen 2040. Bransjen spår «priseksplosjon»
Sivilisasjonens forfall
Så når Choi sammenligner shorts på arbeidsplassen med sivilisasjonens forfall, setter han det på spissen, men jeg er enig med ham: Vi har revet ned mange vegger og flyttet mange sosiale grenser det siste århundre, men ikke alle vegger i samfunnets hus har godt av å rives.
Våre samfunn er bygget på at vi følger regler som er større enn oss som individ, fordi de gavner oss som gruppe. De er der for å gi forutsigbarhet og orden. Å derimot bryte ned alt av kjøreregler, enten det er på jobb eller privaten, skaper usikkerhet.
Dette er derfor en forsvarstale for etikettens relevans og verdi i det 21. århundre. God etikette er ikke bare tradisjon: Den er logisk og formålstjenlig. Når man går etiketten i sømmene, vil man raskt oppdage at det ikke er meningsløse sosiale koder som har oppstått blant bemidlede mennesker fordi de hadde for mye fritid. De har oppstått ut fra reelle behov, eller som praktiske løsninger. Og de bærer med seg et dypt sosialt og omsorgsfullt menneskesyn: Man vil de man omgir seg med, godt.
Å lene seg på albuene når man sitter til bords ødelegger holdningen. Med en lutende holdning, bøyd nakke, og fremskutt rygg ser man både daff og innesluttet ut. Det er ikke et godt utgangspunkt for en engasjert samtale. Mens å gå med shorts på jobb sender signaler om at man er litt for avslappet. Man er på en arbeidsplass, og forventes å yte og levere resultater. Og man må kunne både gi og motta profesjonelle tilbakemeldinger. Å stille i en profesjonell uniform forsterker skillet mellom jobb og fritid, og gjør det lettere for andre å forholde seg til en som kollega, ikke privatperson. Mindre komfortabelt for den enkelte svette kontorarbeider, kanskje, men mer ryddig for arbeidsplassen som helhet.
Les også: Parken har lenge slitt med fyll. Nå skjenkes det alkohol der
Bananen skjemmer ingen, bortsett fra vertskapet
Jeg avslutter derfor der det hele startet. Når William Hanson insisterer på at bananen må skrelles med kniv og gaffel, virker han å ha fått for mye vann på mølla.
Jeg kjenner Hanson godt, og har fulgt ham i flere år, primært grunnet interessen min for te og afternoon tea. Han har noen flotte videoer som instruerer hvordan man bør oppføre seg i britiske teselskap. Disse er severdige og følger gammel, etablert tradisjon. Men flere av videoene hans gir en følelse av at han ikke helt forstår helheten rundt den etiketten han selv prøver å tilgjengeliggjøre.
For eksempel at du ikke må bøye deg ned med ryggen for å plukke opp vesken di på bakken, men i stedet bøye knærne. Dette er åpenbart myntet på kvinner som går i skjørt eller kjoler, og er til for at de ikke skal vise undertøyet sitt. Går man med bukser, har det ingen praktisk betydning hvordan man bøyer seg. Eller «regelen» om at du ikke kan drikke cappuccino etter klokken 11 i Italia.
Dette er bare tull: Spisevaner er noe helt annet enn etikette. Hva du foretrekker å spise og drikke når du selv betaler for måltidet, er det ingen andre i våre frie samfunn som trenger å legge seg opp i. Det finnes selvfølgelig gode argumenter for å ikke drikke cappuccino på kvelden (koffein er dårlig for nattesøvnen), eller etter et stort måltid (alt melkefettet gjør den til en tung drikk), men her er det smak og behag som råder.
Det skjemmer derfor heller ingen om man skreller bananen med hendene, og er heller ikke et tegn på dårlig etikette. Det er hverken en grisete eller rotete operasjon, og lar seg enkelt utføre med to trente hender, uten at det virker sjenerende for de rundt deg.
Ifølge Brøgger (1960) skal en banan skrelles med hånden, mens innholdet spises med kniv og gaffel. Spør du meg, kan den også spises med hendene med verdigheten i behold.
Den som burde skjemmes i en slik situasjon, derimot, er vertskapet. For når man først sitter til bords, pent pyntet, i et hyggelig selskap med full oppdekning foran seg: Hvem i all verden finner på å servere en uoppkuttet, uskrelt banan?
