«Hvis vi skulle innføre toll, ville vi straffet norske forbrukere», konstaterte Jonas Gahr Støre (AP) i forbindelse med kritikken av Trumps tollpolitikk.
Det er riktig. Det samme gjør moms og andre skatter og avgifter. Toll er konkurransevridende og uheldig i en global kontekst, men all skatt er en overførsel fra individ til stat. Dette ville vært et ærligere utgangspunkt i fremtidige skattedebatter.
Norge har verdens høyeste landbrukstoll, med satser opp mot 277 prosent på ost, 344 prosent på storfekjøtt og over 400 prosent på melk og lam. Det gjør mat dyrere enn det ville vært under fri konkurranse.
Likevel er ikke den høye tollen god nok beskyttelse mot konkurranse fra billigere matvarer. Norske skattebetalere betaler i tillegg nærmere 20 milliarder kroner i subsidier – overføringer som går til stadig færre bønder og stadig større, mer mekaniserte gårdsbruk.
Les også: Slakter Faktisk: – Opptrer som meningspoliti, ikke faktasjekkere
Norge er ikke selvforsynt
Politikk handler om å veie hensyn. I USA, med en gjeldsspiral ute av kontroll og fravær av nasjonal moms, er toll et verktøy for å skatte forbruk. I Norge brukes landbrukstoll blant annet for å oppnå nasjonal selvforsyning og spredt bosetting.
Norge er i realiteten bare i begrenset grad selvforsynt, selv på kjøtt og melk, fordi produksjonen er avhengig av importert fôr, gjødsel og andre innsatsfaktorer. Når produksjonen stopper uten brasiliansk soya og russisk kunstgjødsel, blir «matsikkerhet» et tomt slagord.
I en reell krise der grensene stenges, stopper også norsk landbruk. For langt mindre enn dagens landbruksstøtte kunne vi bygget korn- og matlagre, sikret drivstoffreserver, etablert et robust logistikksystem og inngått kriseavtaler med stabile eksportland.
Mot en fungerende, moderne beredskapsplan fremstår norsk selvforsyning som et dyrt selvbedrag.
Les også: Ble latterliggjort av Sløseriombudsmannen. Nå bruker de det som reklame
Planøkonomi, toll, melkekvoter
Bosetting i distriktene er verdifullt, men er toll og subsidier det beste verktøyet?
Vi velter en enorm kostnad på forbrukere og skattebetalere for å subsidiere en næring som sysselsetter under to prosent av befolkningen. De fleste som bor i distriktene, er ikke bønder. Likevel later vi som om planøkonomi, toll, melkekvoter og overføringer alene holder bygdene i live.
Debatten om matproduksjon og distriktsbosetting reduseres ofte til spørsmål om toll og subsidier. Vi er blitt en nasjon som vender oss mot den allmektige stat fremfor å diskutere de generelle økonomiske rammevilkårene.
Men alt henger sammen: For at staten skal kunne gi med den ene hånden, må den ta med den andre. Den samlede skatte- og avgiftsbyrden er avgjørende for næringslivets evne til å skape verdier, særlig i distriktene.
Dette så vi tydelig i debatten om grunnrenteskatt. Oppdrettsnæringen – som også bidrar til selvforsyning og arbeidsplasser langs hele norskekysten – blir fremstilt som et problem som må løses politisk, fremfor en næring som trenger stabile rammevilkår.
Les også: Vi har allerede sett hvordan kampen mot desinformasjon blir misbrukt av EU
Toll gir høyere priser
Når møbelfabrikkeier Olaug Brunstad peker på formuesskatten som et problem, møter hun en kald skulder fra politikerne.
For regjeringen er det ikke et problem at bedriftseiere i distriktene beskattes for verdien av bygg og varelager – selv når bedriften går med underskudd – fordi «verdiene jo er der». De kan jo bare selge eiendelene, legge ned driften og sette pengene i et indeksfond. Vipps så har de råd til å betale formuesskatten.
Kanskje de til og med kan flytte til nærmeste by og bli konsulent eller eiendomsmegler. Det er mulig, men god distriktspolitikk er det neppe.
Pussig nok ser de samme politikerne utmerket godt at formuesskatt er skadelig for produksjon og eierskap når det gjelder bønder. Landbrukseiendom og jordbruksareal er verdsatt så pass lavt at mange bønder i praksis slipper formuesskatt. Det inkluderer tidligere landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum (SP), som slipper å betale skatt på en formue på et titalls millioner. Han er tross alt bonde.
Mens den norske regjeringen raser mot Trumps manglende økonomikunnskaper, bør vi også se innover. Støre har rett i at toll skader forbrukerne – men det rammer også egen industri ved å feilallokere ressurser og svekke innovasjon.
Som Jens Stoltenberg (AP) påpeker, skaper toll dyrere råvarer, høyere priser og mindre markedsadgang. Norges landbrukspolitikk er intet unntak.
Les også: Formuesskatten er en straff for mange års fornuft og nøysomhet
