Stortinget har bedt regjeringen sørge for mer åpenhet i Kulturrådets beslutningsprosesser.
Dette burde vært gjort for lengst. Subjekt har i flere år oppfordret til økt åpenhet, inkludert konkrete tiltak.
I stedet har Kulturrådet forsvart en praksis som svekker tilliten til dem selv. Nå må Stortinget be regjeringen sørge for mer åpenhet i beslutningsprosessene.
Det kunne vært unngått – men det er ikke for sent for Kulturrådet å kaste seg inn i diskusjonen.
Les også: Subjekt mener: Det er riktig å bruke offentlige penger på kultur
Det holder ikke å insistere
Alle som disponerer offentlige midler, må tåle innsyn. Det gjelder også Kulturrådet. Likevel foregår de viktigste diskusjonene om tildelinger bak lukkede dører – uten opptak, uten referater og uten reell mulighet for etterprøving. Det er vanskelig å forsvare prinsipielt.
Dette er ikke et spørsmål om kunstfaglig nivå. Det er et spørsmål om offentlighet. Når store summer fordeles på grunnlag av vurderinger som ikke kan ettergås, oppstår det et informasjonsgap. I et slikt gap er det krevende å opprettholde tillit, uavhengig av hvor gode vurderingene faktisk er.
Det er dessverre lite verdt å insistere på at man overholder habilitetsregler og begrunner tildelinger på kunstnerisk grunnlag, hvis ingen kan etterprøve det.
Dette blir særlig tydelig i et lite fagfelt. Norsk kulturliv er tett. De samme menneskene sitter i utvalg, søker støtte og samarbeider på tvers av prosjekter. Formell habilitet kan være ivaretatt, men uten innsyn i diskusjonene er det umulig å vurdere hvordan vurderingene faktisk gjøres.
Det samme gjelder uformell makt. I små miljøer finnes det sterke nettverk, gjensidige avhengigheter og karrierehensyn. Det er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv. Men uten åpenhet kan man heller ikke avkrefte at slike hensyn spiller inn.
Dessuten gjelder det politiske preferanser. At mange i kunstfeltet står på venstresiden, er i seg selv uproblematisk. Men det må være mulig å ettergå at tildelinger ikke påvirkes av slike forhold. Også her er åpenhet en forutsetning.
Problemet er ikke nødvendigvis at noe går galt. Problemet er at ingen kan vite om det gjør det.
Les også: Subjekt mener: Bra, Lubna
På overtid
Argumentet om at faglige diskusjoner må få være frie, er forståelig. Men det er ikke tilstrekkelig. I offentlig forvaltning er det et grunnleggende prinsipp at beslutninger skal kunne etterprøves – ikke fordi man mistenker feil, men fordi systemet må tåle kontroll.
Armlengdes avstand fritar ikke for dette kravet. Tvert imot. Når beslutninger flyttes bort fra direkte politisk ansvar, øker behovet for åpenhet rundt hvordan de tas.
Dette er heller ikke vanskelig å løse: Møter kan strømmes, diskusjoner kan tas opp, begrunnelser kan dokumenteres. Helst bør dette være helt åpent tilgjengelig. Hvis noen diskusjoner likevel er for sensitive, bør i det minste uavhengige jurister, saksbehandlere, Riksrevisoren eller andre ha tilgang på dokumentasjon og opptak av møtene i ettertid.
Dette er ikke radikale forslag, det er minstekrav.
Kulturrådet kan fortsatt velge hvordan de vil møte dette. De kan selv ta eierskap til endringen – og påvirke hvordan åpenheten skal se ut.
Dette kunne Kulturrådet ordnet selv for lenge siden.
De kan fortsatt gjøre noe nå.
Les også: Byrådet tisser i buksen for å holde varmen. Kuttene ved Oslo nye må reverseres
