Det er avgjørende at vi bruker offentlige penger på kultur. I hvert fall hvis du vil høre på noe annet enn Ed Sheeran, og se på noe annet enn Disney-filmer.
Når staten bruker penger på kultur, har det en direkte verdi i form av all kunsten de bidrar til å skape. I tillegg fungerer støtten som en investering, en forutsetning for fremtidig verdiskapning både økonomisk og kulturelt. Det er umulig å forutsi med sikkerhet hva som kommer til å slå an og ikke. Derfor er det viktig å satse bredt, og å satse på det som er nytt, uvant eller annerledes.
Kulturhistorien er full av rike onkler, enten det har vært kongen, kirken, adelsstanden eller kapitalister. Alt fra høye til lave kulturuttrykk opp gjennom tidene har stort sett vært avhengige av finansiering eller støtte fra noen med penger for å komme i gang.
Ingen er interessert i kultur de ikke kjenner til. Når vi sender sære performancer eller folkemusikere rundt til norske barneskoler, er det ikke først og fremst for å underholde barna, men for at de skal kjenne til og få et forhold til slike kulturuttrykk. Du får ikke lyst til å spille nøkkelharpe hvis du aldri har sett og hørt en.
Les også: Trettebergstuen varsler magre budsjettutsikter for kulturlivet
Unngår «disneyfisering»
Tilsvarende er det ingen kulturuttrykk som slår gjennom hvis ingen får høre om dem. Offentlige kulturmidler har vært avgjørende for å løfte frem og utdanne unike og verdifulle kunstnere som Mia Habib og Lasse Marhaug, (og Morten Traavik, for den saks skyld), men også kommersielle kjempesuksesser som Bjarne Melgaard og norsk svartmetall.
Men i et liberalt demokrati bør ikke kulturens fremvekst domineres av smaken til en tilfeldig håndfull aristokrater. Der kommer staten inn – med penger, ikke føringer. I Norge har vi blitt enige om at pengene deles ut av de som har peiling på kunst, snarere enn av folk flest. Det er for å sikre bredde og kvalitet. Hvis vi bare støtter det som allerede er populært, får vi en «disneyfisering» av kulturen, der nye uttrykk ikke slipper til, og bare det som er så tannløst at det er akseptabelt for alle, overlever. Sløseriombudsmannen har kanskje ikke tro på at Mia Habib vil bli noe plussprosjekt for staten. Men avantgarde-kunstnere som henne er med på å sprenge grenser for alle andre.
Men hvordan skal disse pengene fordeles best mulig? I dag har vi lagt oss på en idé om armlengdes avstand: Politikerne setter av penger, men de fordeles gjennom organisasjoner som Kulturrådet og Kunst i det offentlige rom (Koro), på et faglig grunnlag. Eller gjør de det?
Etterrettelighet og gjennomsiktighet er avgjørende for all offentlig forvaltning. Ikke nødvendigvis fordi man tror noen har gjort noe galt, men for at de skal vite at noen ser dem over skuldrene. Ikke minst er det for at offentligheten skal kunne ettergå avgjørelsene i ettertid. Her svikter Kulturrådet. Det svekker tilliten til kulturbransjen, til Kulturrådet selv og til kulturforvaltningen generelt.
Det er flere måter Kulturrådet kunne løst dette på. De kunne hatt offentlige møter, som for eksempel i Pressens faglige utvalg (PFU). De kunne formulert begrunnelsene skriftlig. Hvert utvalg kunne hatt et sekretariat som tok notater underveis. Det er heller ingen grunn til at dette skulle sprenge budsjettet til Kulturrådet, de har for eksempel allerede elleve kommunikasjonsrådgivere.
Les også: De deler ut over en milliard skattekroner årlig. Men greier bare å forsvare seg i lukkede rom
Rom for en djevelens advokat?
Det er et annet problem med dagens ordning. Ved å fjerne bevilgninger fra politikerne skal vi unngå at beslutningene styres politisk, så kunsten ikke reduseres til propaganda. Men idéen er ikke feilfri: Deler av kulturlivet er konformt, som vi så eksempler på i striden rundt «rasiststudentene» på Khio, eller «Ways of Seeing»-gjengens opptreden på NRKs Debatten. Noen kunstnere mener det er illegitimt eller farlig å ha andre meninger enn dem selv, eller at det er umulig å lage god kunst for dem med andre meninger.
Dette er ekstra problematisk i små miljøer. I vårt lille land er alle kunstmiljøer små, men noen er mikroskopiske. Det frie scenekunstfeltet er blant de minste. I små miljøer kan sosial kontroll bli utslagsgivende, spesielt når medlemmer av disse miljøene skal fordele penger blant kollegene sine, venner som fiender.
Det er også stor fare for at store deler av det lille feltet har lignende politiske meninger. Da holder det ikke å si at de gjør det profesjonelt og faglig, som Kulturrådet bedyrer, vi må kunne sjekke.
Det kan også hende at Kulturrådet må revurdere hvem som sitter i utvalgene. Det er riktig som Kulturrådet gjør, å la kunstfaglige tungvektere fordele penger, men kanskje det ikke er nok. Kanskje én av plassene bør reserveres til en som kan se saken utenfra. Kanskje én fra et annet fagfelt, eller kanskje de skal gjøre som PFU og ha en representant fra allmennheten.
En «tiende mann» eller djevelens advokat kan være viktig for å stille de spørsmålene ingen andre vil stille. Det vil også hjulpet utvalgene å formulere hvorfor for eksempel «rumpemaling» er viktig for kunsten.
Les også: Kulturrådets fagfolk deler ut penger. Nå vil Sløseriombudsmannen ha jobben
