Det som de siste ukene har utspilt seg ved Spanias grense i Ceuta, er et rystende eksempel på hva som skjer når ideologisk idealisme kolliderer med den rå virkeligheten. I årevis har den vestlige venstresiden opptrådt som moralske dommere overfor alle som har tatt til orde for streng grensekontroll. Det har handlet om «åpenhet» og […]
Det som de siste ukene har utspilt seg ved Spanias grense i Ceuta, er et rystende eksempel på hva som skjer når ideologisk idealisme kolliderer med den rå virkeligheten.
I årevis har den vestlige venstresiden opptrådt som moralske dommere overfor alle som har tatt til orde for streng grensekontroll. Det har handlet om «åpenhet» og «global humanisme».
Men i det øyeblikket titusenvis av ulovlige migranter faktisk tar seg over grensen, forsvinner den samme moralismen, og man tvinges til å opptre realistisk.
Dette avdekker et dypt paradoks i den norske debatten. Når konservative krever kontroll over Norges og Europas grenser for å beskytte lov, orden og vestlige verdier, blir de raskt stemplet som ufølsomme eller fremmedfiendtlige. Men når kaoset først rammer europeisk jord, er det de samme venstreorienterte regjeringene som må sette inn militæret og snakke varmt om nasjonal sikkerhet.
Les også: Er det å forsvare rasistiske ytringer like ille som rasisme? Ja, mener nesten halvparten
Feig utenrikspolitikk
Den samme ideologiske blindsonen preger utenrikspolitikken.
I tiår har vestlige sosialister vist en oppsiktsvekkende berøringsangst overfor islamistisk fundamentalisme og presteregimet i Iran. Mens det iranske folket kjemper med livet som innsats for sin frihet, har europeiske og norske ledere valgt å opprettholde diplomatiske silkehansker og økonomiske forbindelser fremfor å konfrontere mullaenes diktatur direkte.
Norsk og europeisk utenrikspolitikk må snarest ta en klar og uforbeholden avstand fra presteregimet i Teheran. Et teokrati som undertrykker sin egen befolkning, henretter sine egne borgere og aktivt eksporterer radikalisme, fortjener hverken politisk legitimitet eller økonomisk ettergivenhet fra Vesten.
Det er en direkte sammenheng mellom svikt på hjemmebane og svikt ute: Når man ikke våger å kalle radikal islamisme og autoritære regimer for hva de er, mister man også evnen til å forsvare sine egne verdier.
Les også: Muslimske kvinner trenger ikke å få en stemme. Vi trenger å bli hørt
Frihet, trygghet og rettssikkerhet
Dette handler ikke om å avvise mennesker i nød, men om å erkjenne en grunnleggende sannhet: Et samfunn uten grenser og uten stolthet over egne verdier vil til slutt opphøre å eksistere.
Kampen mot islamistisk ekstremisme krever at vi slutter å tolerere parallellsamfunn og radikale nettverk som motarbeider demokrati, likestilling og ytringsfrihet – enten de opererer i europeiske storbyer eller støttes direkte av regimet i Teheran. Samtidig må vi slå fast at en fungerende rettsstat og en bærekraftig velferdsmodell forutsetter at vi har full kontroll over hvem som krysser grensene våre.
Norge og Europa må slutte å be om unnskyldning for sine egne verdier. Frihet, trygghet og rettssikkerhet har ikke kommet av seg selv; de er bygget på sterke nasjonalstater og respekt for lov og orden.
Hendelsene i Ceuta bør være en siste vekker. Det er på tide å legge den naive ettergivenheten bak oss og føre en realistisk, verdibevisst og handlekraftig politikk.
Les også: På flere kontroversielle punkter blir islam skrevet om på norsk
