I dag er det Altingets tur: Etter tre års drift legger det danske mediekonsernet ned i Norge. Det var 22. september at Jyllandsposten og Politikens hus, et stort mediekonsern i Danmark, kjøpte opp Altingets norske avdeling. Knapt et år senere mister de sine 22 ansatte i Norge. For dette er ingen lek. Samtidig er det […]
I dag er det Altingets tur: Etter tre års drift legger det danske mediekonsernet ned i Norge.
Det var 22. september at Jyllandsposten og Politikens hus, et stort mediekonsern i Danmark, kjøpte opp Altingets norske avdeling. Knapt et år senere mister de sine 22 ansatte i Norge. For dette er ingen lek.
Samtidig er det et annet dansk medium, Zetland, som er eid av det gigantiske, svenske mediekonsernet Bonnier News, som prøver å etablere seg i Norge.
Demo har på imponerende vis forhåndssolgt 6.000 abonnenter til det norske markedet. Fordi idéen er god: nyheter uten clickbait.
Idéen er enkel å selge. Argumentet er besnærende. Men det gjenstår å se om de greier seg med den innstillingen i oppmerksomhetsøkonomien.
Den svensk-norske satsingen i Norge starter opp med et millionunderskudd og 29 (!) ansatte. Kreditten vil fortsette å vokse de nærmeste årene. Heldigvis har de giganter i ryggen, men vi så med Altinget at det ikke er nok.
Les også: Sjokkert, trist og stolt: Altinget legges ned
En romantisk idé
«Alle» skulle ønske at de slapp å vinkle, spisse og tabloidisere nyhetene sine.
Det er heller ei et mediefenomen. «Alle» skulle ønske at de slapp å selge de idealistiske hobbyprosjektene sine.
Jeg er ikke i tvil om at det finnes marked for den romantiske idéen om en nyhetsoffentlighet uten klikkjag, støy og bråk. Spørsmålet er om man samtidig greier å unngå å bli selvopptatte, navlebeskuende, lite publikumsorienterte og markedsrettede.
Klikkjag, betalingsmur og støy er nemlig bare den slemme måten å si det på. Journalistikk har alltid vært publikumsorientert. Avisguttene solgte sensasjonalistiske historier om barn født med flere armer enn to, The Sun diktet opp historier om levninger på månen, og så videre.
Rene oppdiktninger har vi heldigvis sluttet med i Norge, selv om aviser fremdeles gjør feil, slik alle mennesker gjør – hele tiden. Men å nå så mange som mulig, og å strekke seg etter dette, bør ikke skamlegges. Det er tvert imot noe av det viktigste vi gjør. Både for Norge som samfunn, for journalistikken som disiplin og for demokratienes overlevelse.
Det er ikke vanskelig å forstå irritasjonen over «clickbait», likevel. Begrepet må dog ikke omfavne mer enn nødvendig. Bait, eller agn, må bety at noen blir lurt. Jeg tenker det må være når tittel og innsalgstekst ikke finner dekning i stoffet. Når man har blitt fristet til å lese noe man lærte noe av, er det heller et positivt utfall for alle, noe agnet – som begrep – ikke dekker, fordi det innebærer å ha lurt noen.
Jeg ønsker Demo lykke til, men med en stab på 29 ansatte og en innstilling som for meg fremstår mer ideell enn markedsrettet, tror jeg de må legge om en hel del for å få det til på veien. I oppmerksomhetsøkonomien blir det vanskelig å konkurrere mot Netflix og VGTV med en romantisert idé om lite underholdningsstimulerende artikler.
Les også: Et robust demokrati trenger et sterkt felles faktagrunnlag, ifølge Schibsted-sjefen
Ønsker fred
Det er flere enn meg som ønsker Demo velkommen. Men Aftenpostens sjefredaktør, Trine Eilertsen, kom samtidig med en bønn om å la de tradisjonelle, redaktørstyrte mediene få være i fred.
I februar skrev NRK nemlig at Ingrid Tinmarksvik var i ferd med å starte noe nytt i Norge, med hjelp fra de rike danskene og svenskene. La gå at NRK omtalte en mangeårig, tidligere ansatt med en stor artikkel som ga prosjektet gratis reklame.
La også gå at det ikke fantes en eneste kritisk stemme der.
Rollen var derimot inntatt av Aftenpostens sjefredaktør, Trine Eilertsen, som kom med en kraftsalve uten mottager.
«Snakk om dere selv, ikke om oss andre», sa hun, og fortsatte:
«Jeg har lagt merke til at en del nye medier prøver å bygge seg opp ved å snakke ned konkurrentene og fokusere på alt som er galt med de etablerte mediene».
Det var litt av en uttalelse fra en redaktør. Og jeg lurer på hvem hun snakker om?
Ikke bare fordi det i pressens gullstandard, «Vær varsom»-plakaten (VVP) heter at mediene skal kritisere hverandre. Det er kanskje det aller viktigste punktet i VVP, fordi hele pressen – som institusjon – avhenger av en viss tillit til at vi også går oss selv og hverandre i sømmene. Driver vi med demokratisk maktkritikk, skulle det bare mangle at vi også satte et kritisk søkelys på den fjerde statsmakt, den som feller folkevalgte statsråder og partiledere over en stadig lavere sko.
Les også: TV 2-journalist innrømmer at det finnes en «skjult agenda» i redaksjonen
Får ingen fred fra Subjekt
Men også fordi selve innstillingen bak Eilertsens uttalelse vitner om en fallitterklæring for journalistikkens samfunnsoppdrag.
Jeg trodde kritikk gjorde bedre?
At vi skrev kritiske oppslag, og gikk maktmennesker etter i sømmene, fordi kritikk gjorde institusjoner mer profesjonelle?
Det er i hvert fall det pressefolk, både Eilertsen og jeg, proklamerer når vi publiserer sak etter sak som kritiserer maktmennesker.
Jeg er også temmelig overbevist om at både Subjekt, og jeg personlig, har blitt mye, mye bedre av all kritikk vi har blitt møtt med, opp gjennom.
Nå publiserer vi eksempelvis en artikkel som kritiserer Aftenposten. Det måtte samtidig innebære «å snakke ned en konkurrent og fokusere på alt som er galt med de etablerte mediene».
Akkurat slik Aftenposten og andre medier hver eneste dag fokuserer på alt som er galt i samfunnet.
Var vi ikke enige om at dét, sånn egentlig, var en bra ting?
Jeg er overbevist om at pressens troverdighet svekkes, og ikke styrkes, av en medieoffentlighet der pressens representanter og aktører grer hverandre medhårs.
Pressen, i stort, er mye viktigere enn enkeltmedier. Derfor er det pressens troverdighet, som helhet, som er viktig. Pressens troverdighet øker av at medier konkurrerer.
Vi bør være mye mer kritiske til hverandre. Hvorfor? For hvis ikke, dukker det opp alternativer. Og jeg skal love deg at de gir blaffen i å være varsomme.
Les også: Ikke felt i PFU på syv år. Slik gikk det da Danby Choi klaget inn Aftenposten
