Det er ikke tilfeldig hvilke barn og unge som står i størst fare for å havne i kriminelle miljøer. Hvis de ikke snakker godt og naturlig norsk, og bruker det i lek og læring, kan det få store konsekvenser. Istedenfor å delta i et fellesskap hvor norske verdier og holdninger gjelder, kan de fort bli […]
Det er ikke tilfeldig hvilke barn og unge som står i størst fare for å havne i kriminelle miljøer.
Hvis de ikke snakker godt og naturlig norsk, og bruker det i lek og læring, kan det få store konsekvenser. Istedenfor å delta i et fellesskap hvor norske verdier og holdninger gjelder, kan de fort bli en del av lukkede miljøer. Her brukes språket fra familienes opprinnelsesland, og klan- og æreskultur derfra følger gjerne med på kjøpet.
Jeg mener vi kraftig undervurderer dette problemet. Det har lenge vært stort, og er dessverre raskt økende. Jeg har lett meg frem til en lite påaktet statistikk fra Utdanningsdirektoratet. Den viser hvor mange elever i grunnskolen som må ha forsterket norskopplæring. Det vil si at de ikke kan norsk godt nok til å følge med i den vanlige undervisningen.
Selv om de har vokst opp i Norge, har de i altfor liten grad brukt språket vårt.
Når jeg gikk gjennom tallene for alle grunnskolene i Oslo, ble jeg overrasket. Sist gang jeg gjorde det var i 2020. Da var det 13 grunnskoler i byen hvor flere enn 50 prosent måtte ha forsterket norskopplæring. Bare på fem år har det økt til 21 skoler i skoleåret 2025–26.
I tillegg ligger ytterligere ti skoler like i underkant av femti prosent.
Les også: Skolen trenger mindre teori og mer disiplin
Kraftig økning
Denne store økningen har gått stille for seg, uten noen oppmerksomhet. Bortsett fra blant foreldre som flytter, eller søker om plass til barna på andre skoler.
Det er påfallende at alle disse skolene ligger i utsatte områder med høy barne- og ungdomskriminalitet. De finnes på Haugerud, Trosterud, Lindeberg, Furuset, Tveita, Haugenstua, Stovner, Rommen, Vestli, Mortensrud, Bjørndal, Tøyen, og så videre.
Ingen av de i alt 31 skolene, hvis vi regner med de like under 50 prosent med forsterket norskopplæring – ligger utenfor slike områder. Det skal godt gjøres å ikke se at det er en sammenheng mellom mangel på språklig og kulturelt fellesskap, og utvikling av konflikter og kriminalitet.
Desto viktigere er det å gjøre noe med dette. Til nå har vi satset på tiltak som gratis kjernetid i barnehagene og gratis skolefritidsordning. Tanken er at ved å delta her, lærer barna norsk språk. Det er vel og bra, men på tjue år har det ikke løst problemet.
Ofte holder barna seg nemlig mest sammen med dem fra familier med samme språk og landbakgrunn, både i barnehagen og skolegården.
De får ingen arena hvor de lærer seg naturlig norsk. De utvikler et eget «kebab-norsk», ispedd uttrykk fra gangsterkulturen. I neste omgang oppstår det motsetninger mellom disse gruppene. De skal forsvare hverandre og sin ære og status. Det kan bli første trinn på veien mot vold, trusler, utenforskap og en kriminell livsstil.
Sett en grense
Hva må gjøres? Vi må slutte å vike unna for å ta opp tiltak som er sterke nok til å virke.
Jeg mener vi må sette en grense for hvor stor andel elever med forsterket norskopplæring det kan være på én skole. Hvis denne andelen blir altfor høy, som på minst 31 skoler i Oslo, blir det svært vanskelig å skape et norskspråklig skolemiljø. Dette går mest utover de elevene som får dårlige muligheter til å lære seg godt norsk. Uten å beherske språket vil de lett falle ut av skolen og senere arbeidslivet.
La oss si at vi begynner med å sette grensen så høyt som ved 40 prosent. På skoler som har flere med forsterket norskopplæring, må det da gis tilbud om at noen av disse barna kan få transport til en skole med et bedre norskspråklig læringsmiljø. Trolig vil mange familier slå til, fordi de forstår hvor avgjørende det er for barnas fremtid at de lærer godt norsk.
Mange foreldre som ønsker alt det beste for barna sine, vil se det som en positiv mulighet. Skulle man likevel ikke komme under 40 prosent, bør det løses ved en loddtrekning.
Jeg er helt enig hvis du sier at disse foreldrene burde heller lære seg godt norsk, og begynne å snakke det i hjemmet. Da vil barna også lære seg det på en naturlig måte. Men det finnes dessverre altfor mange som tviholder på at de skal snakke det de kaller morsmålet sitt, selv om de er her som andre, tredje og fjerde generasjon. Jeg mener at da bør norsk ha blitt morsmålet. Jeg har prøvd å si dette høyt i tjue år, og blitt møtt med raseri og stempling.
Dette er svært skadelig for integreringen og språkopplæringen. Men vi må ikke la det gå utover barnas muligheter til å komme seg ut av lukkede miljøer. Det slår bare tilbake på hele samfunnet. Derfor mener jeg 40 prosent-grensen er viktig, på tross av det som skjer i hjemmene deres. Eller på grunn av det.
Les også: Ungdomskriminaliteten skyter i været, ifølge Politiet. SSB hevder det motsatte
Ramaskrik
Et annet ramaskrik jeg syns jeg hører, er at disse barna blir fratatt retten til å gå på skole i nærmiljøet med vennene sine. Det er også en forståelig reaksjon. Jeg har hørt den siden jeg besøkte Århus i Danmark i 2010 for å sette meg inn i hvordan de transporterte elever for å løse et lignende språkproblem der.
Vi må gjøre noen valg. Enten se passivt på at utviklingen går i feil retning, eller gjøre noe som kan virke. Barna vil kunne holde kontakt med vennene sine på fritiden, og få mange nye venner i et nytt norskspråklig læringsmiljø. Vi må tenke på deres beste. De vil ha stor fordel av å gå på skole et annet sted enn i sine lukkede miljøer, med alt som følger med.
Enda en innvending er at dette vil skape problemer på skolene som skal motta disse elevene. Men det er så mange skoler i Oslo som har få eller ingen elever med forsterket norskopplæring, at jeg mener dette vil gå veldig bra. Det blir mye enklere å gi et godt tilbud til elever som skal ha forsterket norskopplæring på en slik skole, enn der flesteparten må ha det.
Dette vil gi flere barn en god fremtid, istedenfor å risikere å havne i en kriminell løpebane. Det er bedre for ressurssterke områder å få besøk av noen få elever som er svake i norsk, enn av en gjeng barneranere noen år senere.
Det er ikke bare i Oslo at dette kan være aktuelt. Andre steder hvor man ikke har latt problemet vokse seg så stort, vil det lettere kunne håndteres. Man kan sette grensen lavere enn hos oss, for eksempel ved at maks 25 prosent på en skole kan ha forsterket norskopplæring, slik man gjorde i Århus.
Jo lengre tid det går før vi setter inn tiltak som virker, desto vanskeligere blir det, slik som i Oslo. Hvis vi handler nå, vil byene våre bli tryggere, og vi kan unngå utvikling av ghettoer og parallellsamfunn med forhøyet kriminalitet.
Les også: Nav og Skatteetaten kan ikke fortsette å finansiere organisert kriminalitet
