Jeg vil ha tilbake de to timene jeg brukte på denne filmen

«Butterfly» av Itonje Søimer Guttormsen er en syretrip av et familiedrama, som sakte, men sikkert går opp i sømmene. I filmen følger vi halvsøstrene Lily (Renate Reinsve) og Diana (Helene Bjørneby) som navigerer deres mors plutselige og mystiske død. Søstrene har ikke hatt kontakt på mange år, og det blir raskt klart at de både […]

«Butterfly» av Itonje Søimer Guttormsen er en syretrip av et familiedrama, som sakte, men sikkert går opp i sømmene.

I filmen følger vi halvsøstrene Lily (Renate Reinsve) og Diana (Helene Bjørneby) som navigerer deres mors plutselige og mystiske død. Søstrene har ikke hatt kontakt på mange år, og det blir raskt klart at de både har sine grunner og mer enn nok bagasje.

Mens Bjørnebys Diana er en helt vanlig barnehagelærer i Askim, lever Reinsves Lily ut en noe mer ekstrem tilværelse som performancekunstner i Hamburg. De to gjenforenes på Gran Canaria, hvor moren jobbet som Star Tour-vertinne i over 40 år.

Premisset i seg selv kunne vært ganske morsomt. Og vi får noe situasjonskomedie, både i klipp mellom kokain i Hamburg og barnehagen på Askim, og når Lilys utagerende klesstil møter Syden.

Annonse

Men det virker ikke som Guttormsen er videre innstilt på humor i «Butterfly». Hvorfor ha det morsomt når man kan ha det kjipt?

Les også: Glimrende skuespillerdebut fra «Girl in Red»-Marie

Ikke lov å le

Og kjipt blir det jo.

Forståelig nok, det har tross alt skjedd et dødsfall, og med det følger både kompliserte følelser og overraskende mye administrasjon. Bedre blir det ikke av at moren døde i sitt eget konstruerte helbredelsessenter. Og med det må den motvillige søsterduoen begi seg ut i morens alternative og noe virkelighetsfjerne univers. Igjen, et morsomt premiss, som atter en gang får svinne hen i det humørløse.

Dette var mitt store problem med debuten til Guttormsen, «Gritt», også – hvordan selv de mest humoristiske situasjonene navigeres så pass humørløst at du heller sitter igjen med eksistensielt ubehag enn latter. Noen mener kanskje det er dypt, jeg mener heller at det er billig.

For det er ikke sånn at Guttormsen er villig til å gå i dybden. Ved hver mulighet for potensiell konfrontasjon flykter karakterene hennes og trådene henger løse igjen.

Les også: Norsk film hylles og vinner priser. Samtidig stuper produksjonen

Så mange løse tråder

For «Butterfly» har virkelig så mange løse tråder at man kunne flettet en bordduk.

Greit nok at ting sies mellom linjene, men heller ikke det som sies i linjene, følges opp. Hva skjedde egentlig i søstrenes felles barndom på Gran Canaria? Hvordan løste saken rundt morens dødsfall seg?

At handlingen befinner seg på nettopp Gran Canaria, føles dog poengtert. Vi får mange fantastiske bilder av øyas natur. For tenk at den kan være pen utenfor all-inclusive?

Dette er heller ikke den eneste norske filmen fra Gran Canaria. Er det nok til en tendens, eller simpelthen en skyldfølelse for den mest harry formen for norsk turisme? Er det ikke rart hvor mange som snakker norsk i denne filmen, på denne øya, som ikke er i Norge?

Alt dette kunne selvsagt vært utforsket, og i filmens bedre partier får vi små glimt av samfunnet som samles rundt denne konsumdrevne turistnæringen.

Les også: Renate Reinsve roter seg inn i et mareritt. Regissøren finner ikke veien ut

Alice på Gran Canaria-eventyr

Halvveis inn i «Butterfly» virker det som om noe sporer av.

Istedenfor å følge den handlingen vi hittil har etablert, kastes både seeren og rollefigurene inn i en annen verden på den spanske øya. Vi går inn i huler, i lokale hippie-leirer, til folk som lever helt andre liv på denne øya. Det er selvsagt spennende, men føles likevel påtatt. Det er som om Guttormsen i et innfall har kastet manuset, for å heller dokumentere de «ekte menneskene» på Gran Canaria.

Samtidig ender hun likevel opp med å fremmedgjøre og fetisjisere folkegruppene hun retter blikket mot. Vi blir stående på utsiden, og lik barnehagelæreren fra Askim, føles blikket dømmende overfor skikker man bare observerer uten å sette seg inn i.

Denne filmen er en fontene av ubenyttet potensial. Det er gøy å se Reinsve i en så kvass og upolert rolle. Det er gøy å se søskenkrangel på Sydenferie. Ja det kunne til og med vært gøy å ta den «Alice i eventyrland»-aktige turen ut blant Gran Canarias mer alternative befolkning, men ingenting fullbyrdes eller følges lenge nok til å holde vekt.

Les også: Hipsterregissør Kristoffer Borgli vet fortsatt å provosere 

Halvferdig og dekket i glitter

Selv en god slutt forsvinner i en feberdrøm av dimensjoner.

Kanskje er ideen at det er samlende og forløsende når alle karakterene vi har møtt på vei ned i eventyrlandet Gran Canaria, forenes i et siste prosjekt. Men det er som med ting barn lager i barnehagen – det er ikke pent bare fordi det er dekket i glitter. Faktisk er det heller ubeleilig når man søler glitter over alt, inkludert over slutten på en film.

«Butterfly» ender som et frustrerende mausoleum over alt som kunne vært. Vi hadde ønsket å få utforske mer, om det var en komplisert søskenrelasjon, en sosialrealisme i en turistnæring eller kontrastene på en øy. Det ender imidlertid som mange filmer som trykkes inn i en, og igjen står et halvferdig handlingsløp og smiler, dekket i fjær og glitter.

Kanskje er det smålig sagt, men jeg vil ha tilbake de to timene jeg brukte på å se denne suppen av en film.

Les også: Forsker om «Supermangfold-Sverige»: – Innvandrere avgjorde valget