Renate Reinsve roter seg inn i et mareritt. Regissøren finner ikke veien ut

Først var det et skummelt bilde på internett, nå er «Backrooms» skrekkpioneren A24s nyeste satsing. Denne gangen dykker de inn i internett-teorienes nifse univers.

Ideen bak springer ut av såkalte liminal spaces, overgangsrom som føles merkelige når de står tomme. Vi kjenner dem igjen fra kontorer, kjøpesentre og skoleganger, som uten mennesker fremstår unaturlige.

Internettfenomenet skal ha oppstått på det omstridte bildeforumet 4 Chan i 2019. Tomme kontorlandskaper med fluorescerende lys og gulnende vegger ga inntrykk av noe gjenkjennelig, men også en underliggende følelse av ubehag. Etter hvert vokste det frem stadig villere teorier om flere nivåer og ondsinnede skapninger.

I 2022 publiserte Kane Parsons, kjent som Kane Pixels, den første videoen i Youtube-serien «The Backrooms Found Footage». Serien ble viktig for fremveksten av backroom-teorier, og hans gjennombrudd som filmskaper. Samlet sett har den over 190 millioner visninger. «Backrooms» er 20-åringens første spillefilm, og er basert på konseptene han testet i serien.

Annonse

Les også: Får deg til å vri deg i stolen

Rystet og fascinert

«Backrooms» er satt i 1990, og vi følger Clark (Chiwetel Ejiofor), en miserabel møbelselger, som ikke får livet til å gå som han vil.

I terapi med Dr. Mary Kline (Renate Reinsve) prøver han igjen og igjen å konfrontere sin fortid og tilkortkommenheter, men ender alltid i samme sirkelen.

I kjelleren til butikken finner Clark en portal – på andre siden er gultapetserte rom badet i lysstoffrør og strødd med kjente gjenstander, som fører til en uhyggelig labyrint av endeløse kontorlokaler. Høres kjent ut?

Clark er både rystet og fascinert av oppdagelsen, og bruker stadig mer tid på å utforske bakrommet. For å dokumentere funnene får han med seg sin skeptiske ansatte Kat (Lukita Maxwell) og kjæresten hennes Bobby (Finn Bennett). Det som følger ser ut som en rekke hjemmevideoopptak som kunne vært hentet rett ut av «The Backrooms Found Footage». Men alt går ikke som det skal, og når Clark forsvinner prøver Dr. Klein å finne ham inne i bakrommet.

Les også: Sylskarp satire av popmaskinen

Fantastisk visuell

A24 vet å produsere film. Med fantastisk effektiv bruk av visuelle virkemidler, klipping og lyddesign, kommuniserer filmen at noe ikke er som det skal, selv når alt ser «trygt» ut.

Ved å gjenskape elementer fra det originale bakrommet og Parsons’ serie, er filmen full av visuelle påskeegg for internettnerdene. Vi ser vink til spillet «Portal» og deler av filmen utspilles også i et førstepersonsperspektiv, som minner om videospill og «The Blair Witch Project» (1999). Disse grepene treffer målgruppen godt. Tradisjonelle troper virker først fengslende i denne innpakningen. Dessverre drar filmen det for langt.

Kinematografien er enestående, og bruk av vinkler og zoom bidrar til å holde på stemningen i en handling som sakte, men sikkert går i oppløsning.

Les også: Derfor tar Bernhard Ellefsen feil om «Affeksjonsverdi»

Salig kaos

Premisset frem til Mary (Reinsve) entrer bakrommet er solid. Veldig lenge holder filmen på fasaden som en god film. Men også fasader slår sprekker.

En setning som gjentas i filmen er «it’s like describing a dog to someone who has never seen a dog, and then asking them to draw it». Dette er sant for backrooms, og det samme gjelder denne filmen.

Jo dypere vi går inn i bakrommet, jo mindre gir mening, og på ett tidspunkt faller også handlingen sammen i et salig kaos av visuelle effekter og overdreven skremsel. Dette kunne vist hvordan rollefigurene mister grep om virkeligheten, men det fungerer ikke. Det blir karikert, og illusjonen brister.

Det er lite interessant når en film forteller deg at du skal være redd gjennom andpusten løping og ulmende lydspor. Det er heller ikke interessant når vi ser hva som befinner seg i bakrommene. «Backrooms» var mer effektiv, da fantasien fikk fylle ut hva som kunne skjule seg i labyrinten av åpne kontorlandskap.

Les også: Vi støtter kultur – men investerer ikke nok i å bygge kulturnæring

For rar for film

Ejiofor spiller godt i rollen som en desperat mann hvis grep om virkeligheten sakte glir ut av synet. Reinsves rolle får også en emosjonell vekt gjennom tilbakeblikk til barndomstraumer, men Reinsve kommuniserer ikke dette på noe effektiv måte. Uttrykket og tonen hennes er flatt, noe som kan være et bevisst valg, men som gjør at vi ikke blir emosjonelt i det som skal bli skrekkfilmens final girl.

Det er likevel mer enn skuespillet som ødelegger for filmen. Flere premisser om tanker, minner og virkeligheter blir aldri skikkelig utforsket. I stedet løper rollefigurene rundt som hodeløse høns.

Mens åpningen har mye til felles med Parsons’ Youtube-univers, virker det som om økt budsjett og muligheter har blåst konspirasjonsteoriene og handlingen ut av proporsjoner. Dramatiske action-sekvenser får for mye plass. Kanskje er internetthistorikken for sær for det store formatet, kanskje har det vært for mange kokker involvert.

Det er flere ting som burde forbli på 4 Chan. «Backrooms» er en av dem.