19. desember i fjor signerte Kopinor og Nasjonalbiblioteket en avtale om bruk av avisinnhold til trening av kunstig intelligens, betalt av staten med 45 millioner i året. Modellene ble lansert i august i år. I mars ble partene enige om vilkårene for en tilsvarende bokavtale for statsbudsjettet 2027. Bokavtalen er grundig forhandlet. Forlagslitteratur fra de […]
19. desember i fjor signerte Kopinor og Nasjonalbiblioteket en avtale om bruk av avisinnhold til trening av kunstig intelligens, betalt av staten med 45 millioner i året. Modellene ble lansert i august i år.
I mars ble partene enige om vilkårene for en tilsvarende bokavtale for statsbudsjettet 2027.
Bokavtalen er grundig forhandlet. Forlagslitteratur fra de siste ti årene er unntatt, med rullerende grense. Bøker på bokmål og nynorsk som fortsatt er i salg, er unntatt. Rettighetshavere kan reservere seg, og lisensvilkårene forbyr tjenester som genererer innhold i stilen til navngitte forfattere.
Hvert av disse vernene måtte noen sitte ned og kreve. Og avtalen omfatter bare tekstinnholdet i de digitaliserte bøkene. Illustrasjonene er utelatt som kategori, uansett alder og salgsstatus. De har ikke fått unntaksregler, for de har ikke fått noen avtale.
Les også: Lesekrisen finnes også på barnerommet og arbeidsplassen
Bør bildefeltet be om å inkluderes?
Illustratør Flu Hartberg skrev 21. august i Morgenbladet at KI-bildene som flommer over sosiale medier «ser ut som fascistisk propaganda» fordi de mangler en avsender.
Han tegnet ukentlig for Dagbladet fra 2012 til 2021, har utgitt bildebøker og sittet i Nasjonalbibliotekets innkjøpskomité, og leder aksjonsgruppen Kiki (Kunstnerisk interesseforening for kunstig intelligens). Avtalen nevner han ikke i Morgenbladet-artikkelen.
Apparatet mangler ikke for å få til noe lignende på det visuelle feltet. Grafill, Norske billedkunstnere og Fotografforbundet er med i Kopinor, og Grafill fond mottok 18,3 millioner i kopieringsvederlag derfra i 2024. Fotografforbundet har bedt om KI-lisensiering, og et representantforslag i Stortinget ber regjeringen utrede kollektive ordninger. Mekanismen finnes og er finansiert. Det eneste som mangler, er at bildefeltet ber om å komme inn.
Jeg har lest Kikis kravbrev til Stortinget, med over 3.200 underskrifter. Det stiller fem krav: åpenhet om treningsdata, forbud mot skraping, merking, skjerming av barn, og at offentlige midler aldri skal gå til KI-materiale.
Ingen av dem gjelder betaling. Et forbud og en pris er to ulike ting. Forbud må håndheves i domstolene mot selskaper med bedre advokater enn illustratørene har råd til. Kopinor-avtalen blir bare utbetalt.
Kravbrevets punkt om «ingen kulturstøtte til roboter» slår fast at biblioteker må holdes fri for KI. Men avisavtalen er statlige midler til KI, og institusjonen som forvalter den, er et bibliotek. Det er verdt et svar før budsjettet vedtas.
To krav bør fremmes nå
Kiki deler ellers KI i to bunker. Maskinoversettelse er godkjent så lenge den ikke er til «kommersiell eller seriøs bruk», mens språkmodeller stemples som problematisk. Nasjonalbibliotekets modeller er språkmodeller med tillatelse, og faller dermed mellom Kikis egne stoler.
Hovedparolen er «Stans KI-tyveriet». Hartberg kaller datatreningen tidenes største kunsttyveri. Men tyveri er en moralsk kategori som krever straff, ikke forhandling. Du lisensierer ikke noe du mener ikke burde eksistert.
Da Kopinors direktør Hege Munch Gundersen signerte avisavtalen, slo hun fast at lisensiering er veien å gå. Der går skillet mellom en vaktbikkje og en forhandlingspart.
Tyveribegrepet gjør i tillegg vold på Hartbergs eget fag. Tegneseriene hans har tydelige spor fra Carl Barks, Freak Brothers og Robert Crumb. Barks tegnet Donald for et konsern uten å eie en strek, Crumb forsynte seg av reklame, og Hartberg av Crumb. Ingen stjal noe; de parafraserte. At en maskin absorberer i en annen skala, er en reell innvending, men den bærer et vederlagskrav bedre enn en anmeldelse.
Et annet krav handler om fagkompetanse. Avisavtalen betaler for treningsdata, men noen må avgjøre hva som skal gå ut i offentlighetens navn. Hartberg har helt rett i at etisk skjønn, kontekstforståelse og empati mangler i en tegnemaskin. Men løsningen er å definere og prise denne redaksjonelle fagkompetansen som et nødvendig ledd i kjeden, ikke bare bruke det som en estetisk forklaring på hvorfor KI-bilder blir «tomme».
To krav bør fremmes nå: At bildefeltet får en avtale etter samme lest som avisene, med kollektivt vederlag, reservasjonsrett og de unntakene forhandlingene måtte gi. Og at illustratørens redaksjonelle rolle i kjeden defineres og prises.
Vinduet er smalt. Går bokavtalen gjennom med tekst alene, er presedensen satt for hvilke verk som teller. Hartberg bør bruke talerstolen sin til å kreve utbetalinger for bildefeltet, enn å forklare hvorfor et bilde på Facebook er stygt.
Les også: Derfor hater jeg kunstig intelligens
