Personstemmer: En gang var de en selvfølgelig del av demokratiet vårt. Helt til de plutselig forsvant. Har du et parti du liker politikken til, men som er befolket av litt for mange dra-til-tryner? Er du misfornøyd med at partiledelsen har plassert den åpenbart smarteste, men litt for unge, politikeren nede på femte plass? Slike problemstillinger […]
Personstemmer: En gang var de en selvfølgelig del av demokratiet vårt. Helt til de plutselig forsvant.
Har du et parti du liker politikken til, men som er befolket av litt for mange dra-til-tryner? Er du misfornøyd med at partiledelsen har plassert den åpenbart smarteste, men litt for unge, politikeren nede på femte plass?
Slike problemstillinger lyder velkjent for svært mange nordmenn som noen gang har stemt ved et stortingsvalg. Muligheten til å endre rekkefølgen og å stryke enkeltnavn var ment som en sikkerhetsventil for folket, men skapte hodebry for partiledelsen.
Før stortingsvalget i fjor besluttet de derfor å fjerne muligheten. Det var en svært kritikkverdig beslutning, selv om noe måtte gjøres med ordningen som fantes.
Forsto politikerne hva de gjorde?
Den nye valgloven trådte i kraft 1. mai 2024. Med den forsvant retten til å endre på stortingslistene. Ved kommune- og fylkestingsvalg kan du fortsatt gjøre det.
Før endringen i 2024 måtte over 50 prosent av et partis velgere stryke eller flytte på navn for at det skulle få effekt. Det skjedde aldri. Men hvorfor ikke senke terskelen?
I fylkestingsvalg er terskelen nede på åtte prosent. En slik grense finnes ikke i kommunestyrevalget; der kan man også gi såkalte «slengere», som er stemmer på personer som stiller for andre partier enn man selv stemmer på. Stortingsvalg bør også foregå på denne måten: Det er mer demokratisk.
Endringen i 2024 gikk gjennom nesten uten debatt. Kommunaldepartementet skrev rett ut at det ikke var ønskelig å gi velgerne innflytelse over hvilke av partiets kandidater som blir valgt.
Det som i dag er Norges største parti på meningsmålinger, FRP, foreslo derimot å beholde ordningen. Alle de andre partiene stemte for å fjerne den. Den gang stortingsrepresentant Roy Steffensen (FRP) mistenkte at de fleste på Stortinget ikke engang fikk med seg hva de vedtok. Det begrunnet han med at i 2012 og 2016 var beskjeden fra Stortinget til daværende regjeringer at velgerne burde få mer innflytelse over valglistene ved stortingsvalg. I stedet fikk de mindre.
Steffensen kalte det «velgerforakt», og tok til orde for å senke terskelen fra 50 prosent.
Les også: Det skjer en dramatisk utvikling. På stadig flere skoler kan over halvparten knapt norsk
En terskel som gir mening
Flertallet i Valglovutvalget anbefalte i 2020 å utvikle en modell som ga reell innflytelse for velgerne, også ved stortingsvalg, fordi det «anses som en utvidelse av demokratiet».
Vi vet at velgerne bruker muligheten når de har den. Rundt halvparten av dem som stemmer ved lokalvalg, gir personstemmer. Omtrent hver fjerde kommunestyrerepresentant er valgt inn på grunn av dem, opplyser Signe Bock Segaard, ved Institutt for samfunnsforskning.
Grunnloven er tydelig: Stortingsmandatet er personlig. Det er ikke partiet som sitter i salen. Likevel får velgeren ikke si noe om personen. Stemmeseddelen viser navn og fødselsår på hver kandidat, men informasjonen kan ikke brukes til noe.
Ironisk nok tenker mange fortsatt at man stemmer på kandidater. Det gjelder til og med Valgdirektoratet. I forkant av forrige valg sendte de et brev til nye velgere de siste åtte årene, som lød: «Hvilket politisk parti og hvilke kandidater du stemmer på er selvsagt opp til deg». Som forsker Segaard påpeker: «Det er i beste fall upresis og i verste fall misvisende og feil.»
I hvert fall understreker det hvor sentralt de enkelte personene er for vårt forhold til demokratiet.
Forrige stortingsperiode var full av saker om inhabilitet, aksjehandel, reiseregninger og plagiat. Havner en politiker i en skandale etter at listen er satt, kan velgerne ikke gjøre noe med det. De kan bare straffe hele partiet.
Samtidig blir partiene svakere på andre måter. Medlemstallene faller. Velgerne er mindre lojale enn en Paradise Hotel-deltager.
Likevel er det nå deltagerne på partienes nominasjonsmøter som alene avgjør hvem som kommer inn på Stortinget. Færre personer har fått mer makt – en reversering av utviklingen der samfunnet gradvis har blitt mer demokratisk.
Danmark viser at det går an. Der er personstemmer utbredt og avgjørende – rundt halvparten benytter seg av dem i folketingsvalg, og over 70 prosent i lokalvalg. Ved valget i mars falt Mette Frederiksens personlige stemmetall fra 60.837 ved valget i 2022 til 41.721. Hun ble statsminister igjen, men velgerne fikk sagt fra om henne, og ikke bare om partiet.
Neste stortingsvalg er i 2029. Loven kan endres lenge før det. Stortinget bør innføre personstemmer med en terskel som gir mening. Partiene som valgte det motsatte sist, bør gi velgerne tilbake friheten til å faktisk velge.
Les også: Monarkiet er paradoksalt og irrasjonelt. Det er også dets styrke
