Norge har et såkalt konstitusjonelt monarki, som ifølge Store norske leksikon betyr at «monarkens makt og myndighet er begrenset og regulert av bestemmelsene i Grunnloven», og at monarken «i all hovedsak har en seremoniell rolle». I dagligtale betyr dette at kongen ikke bestemmer noen ting, men heller er et slags levende symbol på nasjonen. Dagens […]
Norge har et såkalt konstitusjonelt monarki, som ifølge Store norske leksikon betyr at «monarkens makt og myndighet er begrenset og regulert av bestemmelsene i Grunnloven», og at monarken «i all hovedsak har en seremoniell rolle».
I dagligtale betyr dette at kongen ikke bestemmer noen ting, men heller er et slags levende symbol på nasjonen.
Dagens europeiske kongehus er selvfølgelig bare vage avskygninger av fortidens monarkiske storhet. Å betegne nåtidens med samme begrep som fortidens minner om en anakronisme eller kategorifeil. Før i tiden hadde monarker makt. I enkelte tider hadde de absolutt makt. Helt opprinnelig var konger en form for krigsherre, og vant makten gjennom krig, slag og vold, og tapte den på samme måte.
Den forrige kong Harald, Harald IV Gille (1102-1136), kom til makten ved å erklære seg som bastarden til Magnus Berrføtt, faren til den daværende kongen Sigurd Jorsalfare, et slektskap Harald beviste ved å gå på glødende jern uten å få brannsår.
Harald lovte å ikke kreve tronen så lenge halvbroren Sigurd og sønnen Magnus levde, men brøt løftet da Sigurd døde, og krevde halve kongeriket fra nevøen, noe han ble tilkjent av Haugating. Harald sikret seg hele Norge etter seier i et slag ved Bergen, og uskadeliggjorde Magnus ved å skjære av ham et bein, stikke ut øynene hans og kastrere ham. Et år senere ble Harald IV drept av en annen halvbror, Sigurd Slembe.
Sånn gikk de kongelige dagan i gamle Norge. Både samfunnet og dets ledere var laget av et helt annet materiale den gang, og parallellen til i dag består i lite annet enn navn. Med mindre Märtha og Durek har noen skumle planer.
Les også: Kongen er død. Lenge leve kongen – og avismangfoldet
Mangfoldets konge
Et par egenskaper som Harald V kan sies å ha felles med Harald IV, er at begge ble ansett som gavmilde og storsinnede. Men ulikt nåtidens Harald var Harald IV kjent for å være nådeløs mot fiender, og hans milde karaktertrekk ble av mange bedømt som tegn på svakhet og inkompetanse. I dag blir Kong Haralds mildhet hyllet som hans aller beste og mest definerende egenskap.
Ingen forventet at «hele Norges bestefar» skulle være hard mot fiender. Han ble heller forventet å ikke ha fiender overhodet, og er feiret som en det var umulig å mislike. I dagene etter hans død ble Harald V nærmest gjort til helgen, en slags postmoderne Harald den Hellige, og skytsengel for vår tids verdier om mangfold, likhet og flerkultur.
Særlig har den norske kongens tale om «det norske» i 2016 blitt trukket frem som hans livs retoriske og etiske høydepunkt, der han fastslo at nordmenn kommer fra hele verden, tror på alle eller ingen religioner, har alle legninger og hører på alle musikksjangre. Norge var et ubegrenset mangfold, og dets folk definert nærmest utelukkende av å befinne seg innenfor landegrensene.
I tidligere tider ville en monarks påstand om at alle i verden kan tilhøre hans rike, kunne bli tolket som en imperialistisk ambisjon av romersk proporsjon. I mer moderne tid er ideen om den åpne nasjon av innvandrere mest forbundet med landet som Leiv Eiriksson oppdaget; et fristed i verden hvor klodens forfulgte og drømmende kunne rømme til og oppnå det optimale liv.
I postmoderne tid er den mangfoldige, internasjonale nasjon forstått som en slags ultimat godhet, iallfall blant politiske eliter.
Les også: Vi vokste opp med et samlende symbol. De unge vokser opp med at kongefamilien er en belastning
Maktens verdier
Kong Harald fremmet den liberale, statsborgerlige ideen om nasjonalitet, og den er i praksis sann for Norge i dag. Definisjonen stemmer tilfeldigvis også godt overens med de uttalte verdiene til dagens reelle politiske maktapparat, som er internasjonalistisk av karakter og særdeles opptatt av å både identifisere og inkludere minoriteter – altså dem som skiller seg fra den etniske og seksuelle majoritet.
Muligens delte kongen disse verdiene av egen overbevisning, eller var preget av sin tid som alle andre, men det er verdt å påpeke at for å bevare sin posisjon, institusjon og makt – den lille som fantes – var kongen avhengig av å anerkjenne den gjeldende maktens verdier.
En kontroversiell konge som var åpent mot innvandring, og som kanskje stadfestet at nasjonalitet defineres gjennom historie, slekt og arv – slik kongens egen posisjon er – ville ført monarkiet til grunne i løpet av et par valgperioder, tør jeg påstå.
Slik sett er skillet mellom person og institusjon marginalt i moderne monarki, og institusjonen står og faller på den rådende monarks personlighet og politikk. En tiltagende murring det siste året om å avvikle monarkiet på grunn av utskeielsene til daværende kronprinsesse Mette-Marit og sønnen Marius, er beskrivende for den prekære posisjon slottet befinner seg i.
Les også: Dommedag for kongehuset? Neppe
En vanlig, hyggelig konge
Et parallelt og påfallende paradoks er at monarkiet har blitt støttet og videreført av et politisk lederskap på begge fløyer som i alle praktiske hensyn er republikanere, iallfall hvis de skal ha noe ideologisk konsistens – særlig venstrefløyen.
Sosialister, liberale, moderate konservative og demokrater generelt – den suverene majoriteten av politiske partier – kan ikke forsvare å bevare (og særlig finansiere) monarkiet hverken politisk eller rasjonelt, men der ligger også noe av hemmeligheten, fordi både folkelig og politisk støtte til monarkiet er ganske grunnleggende irrasjonelt.
Tilsvarende paradoksalt er det at kong Harald har blitt hyllet spesielt som folkelig, jordnær og lite rojal. Han var liksom en helt vanlig og særdeles hyggelig fyr, som tilfeldigvis var konge. Paradokset ligger selvfølgelig i at han representerte det mest hierarkiske av hierarkier, attpåtil et hvor tittel går i arv – et uhørt system i alle andre sammenhenger i moderne liberaldemokratier.
Men den eneste måten moderne sosialister og sosialdemokrater kan forsvare å beholde et monarki, er hvis monarkene som arver tittelen, ikke opptrer overlegent eller kongelig, og ikke uttrykker avvikende meninger.
De skal være som alle andre, slik den norske likhetstanken krever, noe som ofte betyr å underkaste seg makten.
Les også: Dette er kongehusets største skandaler
Ekte kongeslekt
Kong Harald V tilhørte fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, en opprinnelig tysk slekt som har avlet kongefamilier i Danmark, England og Hellas.
Han var sønnen til kong Olav V, som opprinnelig het Alexander Edward Christian Frederik, og sønnesønnen til kong Haakon VII, som opprinnelig het Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel. Både Olav og Haakon byttet navn for å bedre representere norsk kongeslekt, og begge giftet seg og fikk barn med sine kongelige søskenbarn.
Vår avdøde konge var altså veldig langt unna en mann i gaten, og det var selvfølgelig aldri aktuelt å hente noen jovial hvermannsen til å bli konge i 1905. Det ville vært en fundamental selvmotsigelse.
I stedet ble det rekruttert en prins av ekte kongeslekt, fra Danmark. Noe annet ville blitt gjennomskuet som en illusjon eller forfalskning av kongelighet, dog ironien er at de moderne monarker av adelig slekt nettopp avkreves å skape en illusjon.
Les også: Durek Verrett blir likevel del av kongefamilien
Nytt blod
I den bejublede talen fra 2016 refererte Kong Harald til at «mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England», for å underbygge sin mangfoldsteori om Norge. Kongen kom altså fra en innvandrerfamilie.
Det var åpenbart en eiendommelig benyttelse av begrepet, fordi svært få tenker på europeisk og skandinavisk høyadel når innvandring diskuteres. Søskenbarnekteskap har imidlertid vært en aktuell problemstilling i diskusjon.
Kronprins Harald brøt med familietradisjonen om å gifte seg med familie, da han mot ønskene til kongen og politisk ledelse giftet seg med den ikke-kongelige kjøpmannsdatteren Sonja Haraldsen.
Å få inn litt nytt blod, bokstavelig talt, var nok en god idé, men avgjørelsen om å blande bermen inn i det kongelige kan også sies å markere begynnelsen på slutten for det norske monarkiet, slik mange prominente den gang mente det ville bli.
For Sonja viste seg å fylle rollen med eleganse og verdighet, men mye tyder på at den gamle tradisjon om å forbeholde tronen til øverste overklasse var fundert i en viss visdom, som så flere generasjoner fremover og forsto behovet for å ale opp kongelige fra fødselen av.
Les også: Lowkey monark, highkey rizz: 11 ganger Kong Harald aura-maxxet
Et kaotisk kongehus
Kong Harald har blitt beundret for sitt varme hjerte, men i en annen tid kunne han blitt kritisert for å etterlate seg et kongehus i kaos. Blant annet har sønnen en ektefelle med utsvevende bakgrunn, tvilsomme private relasjoner og en sønn fra tidligere ekteskap som ble kriminell villstyring i voksen alder, og datteren har profilert seg som synsk englehvisker og giftet seg med en amerikansk sjaman selvidentifisert som reptil.
Å gi foreldre skylden for barnas romantiske valg er kanskje umoderne, men nettopp trangen til modernisering kan altså bli monarkiets bane, og en strengere far kunne muligens ha sikret slottets fundament bedre.
Likevel er det vanskelig å bebreide Harald for mye, da institusjonens nåværende tilstand må få en stor del av ansvaret for at dets forvaltere tidvis mister hodet. Institusjonen hvor tronarvingen må vente til godt voksen alder på å starte den eneste jobben han kan ta, og hvor tronarvingens søsken og deres barn hele livet må gå den umulige balansegangen mellom å være øverste overklasse og vanlige folk, slik både politikerne og folket krever av dem, og aldri mene noe upopulært.
De kongelige har lite reell makt, men mange av maktens byrder. Og trår de feil, står bermen klare til å konvertere slottet til museum.
Les også: For mange nordmenn kan dette oppleves som en vond provokasjon
Kraften i det irrasjonelle
Det postmoderne monarkiet er, som så mye annet i postmoderniteten, et paradoks pakket inn i en selvmotsigelse.
Dissonansen mellom fortidens makt og prakt, og nåtidens skinn og nostalgi, tærer på folket og enda mer på de kongelige. Å beholde monarkiet under disse forhold fremstår som en utålelig oppgave på sikt, men merkeligere ting har skjedd.
Kanskje den triste tanken på en president Støre alene holder monarkiet gående, men de mange sterke reaksjonene på kongens død indikerer et stort folkelig behov for å samles om noe høyere og verdigere enn det liberale sosialdemokratiet. Eventuelt kan det indikere vår tids tendens til å fortape seg i mediedrevet hysteri, med voldsomme følelsesmessige reaksjoner på fenomener ingen egentlig forstår.
Monarkiet gir fint lite mening når det analyseres rasjonelt, men som sagt er det ikke fornuftig, og opprettholdes i kraft av det irrasjonelle. Og den kraften er mye sterkere enn motsetningen.
