Barn er herlige. Men barn er også jævlig slitsomme, og å ta vare på en baby er krevende. Man mister søvn, mødre mister hår, og muligheten til å bæsje alene. Å ta vare på en baby er intenst på en måte som er vanskelig å forstå hvis ikke du har hatt en selv. Fordi en […]
Barn er herlige. Men barn er også jævlig slitsomme, og å ta vare på en baby er krevende.
Man mister søvn, mødre mister hår, og muligheten til å bæsje alene.
Å ta vare på en baby er intenst på en måte som er vanskelig å forstå hvis ikke du har hatt en selv. Fordi en baby krever noe av deg. Hele tiden. 24 timer i døgnet. Hver dag. (Nei, selv om det kan ligne, så er det ikke det samme som å ha en hundevalp.)
Denne intensiteten takler folk ulikt. Babyer er forskjellige. Og foreldre er forskjellige. Men felles for de fleste av oss er at nervesystemene våre har behov for avlastning og pauser.
I det siste har det blitt poppis å være gammeldags. Det kan være kult, for det er mange ting man gjorde i gamle dager som var ålreite. Hjemmebakst og dugnad for eksempel. Og det siste hotte er å rase mot barnehagene.
Til det har jeg én ting å si: At barnepass var bedre før, det må du gjerne tro. Men det var det ikke.
Les også: Hvem er egentlig det snyltende kjønn?
En ideell verden
I en ideell verden er alle foreldre friske og alle babyer fødes inn i gode økonomiske tider.
I en ideell verden har de ideelle foreldrene lest seg opp på hva babyen trenger. Hjemmene er pedagogisk innredet og alle de voksne rundt barnet er gode på emosjonell selvregulering og er i besittelse av både selvinnsikt og selvkontroll. De ideelle foreldrene har nemlig ideelle besteforeldre og en ideell storfamilie, som mer enn gjerne stiller opp – og som er en evig kilde til tålmodighet og forståelse.
At alle er ideelle, gjør at de selvfølgelig samarbeider godt, for i den ideelle verden har familien ingenting annet enn den lille babyen å tenke på.
I denne ideelle verden er ikke barnehage det beste alternativet. Det tror jeg vi alle ville sagt oss enige i.
Men verden er ikke ideell. Dessverre.
Les også: Når «dum kvinne» blir kronprinsessens mest effektive forsvar
Vi lever i en vond og vanskelig verden
I den virkelige verden får de fleste av oss utfordringer servert på løpende bånd: Noen ganger bor besteforeldre langt unna, mens andre besteforeldre bare ikke er spesielt interessert i barnebarna sine. Søsken kan være opptatt med å studere eller ruse seg. Eller begge deler. Eller kanskje de bare er stokk dumme.
For i den virkelige verden finnes det folk som tror at alt en baby trenger, er en bruskasse med et saueskinn oppi for å få sove, at barnesikrede vinduer «ikke er så nøye» eller at «melk er melk».
I den virkelige verden får vi kreft, ME, bekkenløsning, depresjoner og whiplash. Vi har oldeforeldre vi prøver å ta vare på i Pakistan eller i Kirkenes.
I den virkelige verden får vi ikke bare ett barn, vi får noen ganger tvillinger eller – Gud forby – trillinger.
I den virkelige verden har vi dårlig økonomi på grunn av renter, dårlig betalte jobber eller studieløp vi står midt oppi. Og lekkasjene treffer oss midt i fleisen på rekke og rad: baderomslekkasjer, datalekkasjer, underlivslekkasjer og i det hele tatt.
Kort sagt: Livet skjer, og vi er nødt til å fokusere på andre ting enn klumpen i krybben.
Når vi får barn, blir vi også konfrontert med vår egen barndom. På godt og vondt. Da går mange inn i en tid der vi bearbeider vår egen oppvekst i større eller mindre grad. Fordi de fleste barndommer er gode nok, men de færreste barndommer er ideelle.
For mange kvinner kommer i tillegg reaksjoner på traumer etter seksuelle overgrep når de blir gravide og skal føde. Og oppå det igjen skal vi komme oss fysisk etter strabasen det er å bære frem et barn.
Hus, økonomi, familie, følelser, sykdom, blod og gørr. Alt dette skal håndteres samtidig som et lite barn intenst trenger deg 24 timer i døgnet.
Les også: Menn trenger ikke vise flere følelser, de trenger bare bruke dem bedre
Mekka for pedofile
Som du sikkert nå har forstått, så finnes det en trilliard grunner til hvorfor vi trenger – og har godt av – avlastning og hjelp. Og denne hjelpen skal ikke alltid tilbys av familien.
Likevel er det mange som fortsatt tror at barn ikke skal begynne i barnehagen før de er tre år gamle. På grunn av dette våset var det derfor vanlig på 90-tallet at mange barn først gikk hjemme med mor, så hjemme med far, eller eventuelt bestemor, før de gikk ett år eller et halvår hos en dagmamma, og så et års tid i park, før de til slutt begynte i barnehagen.
Det er mange relasjonsbrudd for en treåring, det. Men, som sagt, helt vanlig på 90-tallet. Noe som må ha vært en helt fantastisk tid for Norges pedofile.
Jeg sier ikke at disse dagmammaene ikke var herlige. Det tror jeg mange av dem var. Jeg vet personlig om flere dagmammaer som var helt fantastiske, og som jeg ville satt mine egne barn hos uten å blunke. Men tilfeldige voksne, som jobber helt alene, med barn som hverken er gamle nok til å huske eller kunne fortelle noe som helst … Et større mekka for pedofile tenker jeg knapt man kan få.
I det perspektivet virker ikke barnehage så ille, gjør det vel?
Les også: Ingen vil høre på en stygg feminist
Mange grunner til at barnehage er bra
Det er mange grunner til at barnehage er bra. Hvorfor, spør du? Jo, nå skal du høre. Vi vet nemlig to ting:
- at barn mellom 0–5 år er de som mishandles mest.
- at det er en klar og tydelig sammenheng mellom hvor slitne foreldre er, og hvor mye de mishandler/neglisjerer barna sine.
Avlastning er helt essensielt for at foreldre skal klare å være gode foreldre, fordi utslitte foreldre blir desperate foreldre, og desperate foreldre, de gjør vonde ting, som for eksempel å gi babyer shots med Jägermeister for å få sove, eller riste i dem.
Noen foreldre blir så slitne at de slutter å skifte på babyene sine, lar dem ligge å skrike, gir dem Cola på tåteflasken om natten «fordi det er det eneste som funker», legger dem til å sove på magen, eller andre oppfinnsomme saker.
Les også: Hårtransplantasjoner for menn må bli en del av familiepolitikken
Preventiv effekt
Barnehager virker altså preventivt inn på mishandling av barn fordi de tilbyr avlastning. Men det er ikke den eneste grunnen til at barnehager virker preventivt inn på mishandling av barn.
I barnehagen møter barnet noen utenfor familien, som kjenner det. Som er sammen med det hver dag. Som registrerer skifter i humør, og som kan avdekke blåmerker, sår og skader. Dette gjør at mange mishandler barna sine mindre, fordi de vet det kan bli oppdaget – i tillegg til at vold og overgrep avdekkes oftere når det først forekommer.
En tredje preventiv effekt barnehagene har, er at de også veileder foreldre. Foreldre kommer ofte selv til barnehagepersonalet med bekymringer de har, og får luftet tankene sine med profesjonelle, erfarne og faglærte pedagoger.
Denne veiledningen synes å ha en preventiv effekt for vold mot barn også senere, når barna går ut av barnehagen. Barn som har gått i barnehagen, mishandles mindre av foreldrene sine – også senere i livet når de ikke går i barnehagen lenger.
Men når vi nå snakker om vold mot små barn, så kommer vi ikke utenom å gjenta det åpenbare: det økonomiske.
For 40–50 år siden var det ikke uvanlig at barn levde hele sin oppvekst i et hjem der far banket mor.
Støtte til barnepass er assosiert med signifikant mindre partnervold. Likevel er det sånn at kvinner i Norge mishandles fremdeles, fordi de ikke kan hevde seg økonomisk. Mange av dem har barn. For at kvinner skal kunne gå fra menn som banker dem, må de ha barn i barnehagen.
Siden 60-tallet har antallet barn som utsettes for langvarig eksponering for vold – det vil si i tre år eller mer – sunket dramatisk. Og det er i stor grad takket være barnehagene.
Barnehage er folkehelse
Det er ikke bare i et barnevernfaglig perspektiv barnehager er bra for barn. Barn har også et helsemessig utbytte av det.
Visste du for eksempel at gutter som har gått i barnehagen, har lavere blodtrykk som voksne menn? Men det stopper ikke der. Barn har også språklig utbytte av å gå i barnehagen.
I tillegg kan de som har gått i barnehage, skilte med bedre sosial kompetanse, emosjonell kompetanse, selvregulering, tidlig læring, færre emosjonelle og adferdsmessige problemer, og de blir sågar sjeldnere kriminelle. Studier fra Norge viser at barnehageutbyggingen har ført til mer utdanning og høyere yrkesdeltagelse senere i livet, og at barna viste mindre avhengighet av offentlige ytelser som voksne.
Når noen influensere nå hevder at «ingen anbefaler barn å gå i barnehage» er det sludder og pølsevev. Samfunn som investerer i offentlig «high quality care», får en voksen befolkning som scorer høyere på alle målbare parametere.
Les også: Hvor faen er alle tradhusbands?
Kleine influensere kan ta seg en bolle
Feminisme og kvinnekamp til side: Hvis vi utelukkende fokuserer på hva som er bra for barn – som gruppe – er forskningen helt tydelig: Barnehage er et av de mest suksessfulle tiltakene vi har hatt for økt barnehelse og folkehelse gjennom tidene. Vi snakker suksess på linje med vaksiner.
Likevel kan vi godt snakke om å kvaliteten på barnehager. For den har mye å si.
Vi kan fortsette å øke bemanningen, jobbe for mindre sykefravær og mer stabilitet. Vi kan fortsette å utvikle pedagogikk som er god for de minste. Vi kan fortsatt bli bedre på å tilrettelegge lokaler, miljø og mat.
Men at barnehager sikrer alle foreldre som ikke lever et ideelt liv, et lite nettverk av mennesker de kan lene seg på, innenfor rammer som stort sett er gode nok, det er sant. Og det er sunt.
Når influensere nå gjør det populært å gå til frontalangrep på denne enormt viktige samfunnsinstitusjonen – på en av bærebjelkene i samfunnet vårt – så må vi spørre oss hvorfor? Hvorfor gjør de det?
Er det fordi de har rett? Eller er det fordi det å være kontroversiell gir dem synlighet, og at det er business i det?
Noen ganger er det det siste.
Les også: Før ble vi mishandlet hjemme. I dag blir kvinner mishandlet på jobb
